WHO-avtalen som deler verden – og hva det betyr for deg

USA og Israel har nylig valgt å trekke seg fra WHO sin nye pandemiavtale – en avtale Norge derimot fortsatt er med i. Hva handler egentlig dette om? Hvorfor skaper det så mye uro? Og hva har det å si for oss – vanlige folk?

En ny global avtale – med store ambisjoner

Etter pandemien i 2020 begynte WHO å jobbe med en ny internasjonal avtale. Målet var å sikre at verden står bedre rustet neste gang en global helsekrise oppstår. Avtalen ble vedtatt i mai 2025, og over 120 land har sagt ja. Norge er ett av dem.

Hovedpunktene er:

• WHO får større ansvar ved fremtidige pandemier.

• Landene må samarbeide tettere, dele informasjon og reservere vaksiner til verdenssamfunnet.

• En ny «beredskapspakt» skal sørge for rettferdig fordeling av medisiner og ressurser i krisetid.

På papiret kan det høres fornuftig ut. Men når vi ser nærmere, dukker det opp mange spørsmål.

Hvorfor sa USA og Israel nei?

Både USA og Israel valgte å trekke seg rett før fristen gikk ut. Argumentene deres var:

• WHO får for mye makt – og kan i teorien erklære krisetilstand uten samtykke fra medlemslandene.

• Usikkerhet om hvem som egentlig bestemmer i krisesituasjoner.

• Frykt for at nasjonal selvbestemmelse kan svekkes – særlig hvis WHO får en styrende rolle i smittevern, vaksinepolitikk og beredskap.

De ønsket med andre ord ikke å binde seg til en avtale som kan tolkes som et inngrep i nasjonal suverenitet.

Hva betyr det for Norge at vi er med?

Norge valgte å støtte avtalen. Regjeringen sier det handler om solidaritet, ansvar og trygghet. Men for deg og meg er det viktig å stille noen ærlige spørsmål:

• Har politikerne våre fullt innsyn i hva avtalen betyr i praksis?

• Vil Norge være forpliktet til å følge WHOs anbefalinger – også hvis vi er uenige?

• Kan WHO i fremtiden påvirke beslutninger om lockdowns, vaksineprogrammer eller reisebegrensninger i Norge?

Norge har frem til nå hatt kontroll over egen helsepolitikk. Denne avtalen kan på sikt gjøre det vanskeligere å stå alene – selv om det skulle være det beste for befolkningen.

Hva står egentlig i dokumentet?

Det meste av innholdet er faktisk offentlig. WHO snakker om «One Health» – en tilnærming der menneskers helse ses i sammenheng med dyr, natur og klima. Det kan høres bra ut, men samtidig vagt og åpent for tolkning.

Avtalen åpner også for krav om:

• Deling av persondata i krisesituasjoner

• Tidsfrister for gjennomføring av WHO-vedtak

• Et globalt «sanksjonssystem» mot land som ikke samarbeider

Alt dette er ment for effektivitet – men kan også brukes til å presse nasjoner til lydighet.

Hvorfor hører vi så lite om dette i norske medier?

Det er kanskje det mest urovekkende: En så stor og viktig avtale er blitt vedtatt uten at det har vært bred debatt i befolkningen. Hvorfor? Har vi sluttet å bry oss, eller har noen bestemt at dette ikke er noe vi skal tenke på?

Vi ser en voksende tendens: Internasjonale avtaler vedtas i stillhet – og når folk våkner og stiller spørsmål, er det allerede for sent.

Det handler ikke om å være mot globalt samarbeid. Det handler om hvem som samarbeider – og hvordan.

Er WHO fortsatt en uavhengig organisasjon som jobber for folkets beste – eller har den blitt et verktøy for økonomiske og politiske interesser?

USA og Israel sa nei – ikke fordi de er konspirasjonsteoretikere, men fordi de tok debatten på alvor. Kanskje vi i Norge burde gjøre det samme?