Når ble det umodig å forandre seg litt?

Vi lever i en tid hvor det å stå støtt i seg selv hylles som styrke. Det var nødvendig. Men hva skjer med oss – og med fellesskapet – hvis det å justere seg i møte med andre begynner å bli sett på som svakhet?

Dette er en tanke jeg har båret på lenge. Ikke som kritikk, men som en stille uro som har vokst frem over tid. Jeg har sett det i små situasjoner. I samtaler som stopper opp. I vennskap som glir litt fra hverandre. I arbeidsmiljøer hvor samarbeidet blir tyngre enn det trenger å være. Og jeg har sett det i sosiale medier – igjen og igjen.

«Jeg forandrer meg ikke for noen.»
«Jeg er den jeg er – ta det eller la være.»
«Jeg er meg, og ingen kan forandre meg.»
«Vær deg selv, fullt ut – og ikke bry deg om hva andre sier.»

Og jeg forstår hvorfor det treffer. Virkelig.

Altfor mange har tilpasset seg for mye. Altfor mange har levd liv hvor de svelget ord, glattet over konflikter og gjorde seg mindre for å bevare ro. Vi trengte å lære å sette grenser. Vi trengte å lære å si nei. Vi trengte å stå opp for oss selv.

Pendelen måtte svinge.

Men alle pendler kan svinge for langt.

Fra selvrespekt til ufeilbarlighet

Det finnes en viktig forskjell mellom selvrespekt og ufeilbarlighet. Mellom å stå støtt og å stå fast.

Selvrespekt handler om å kjenne sin verdi. Om å vite hva man trenger, hva man tåler, hva man ikke lenger vil akseptere. Det er sunt. Det er nødvendig.

Ufeilbarlighet derimot, er noe annet. Det er ideen om at det å endre mening, ta til seg en tilbakemelding eller justere seg litt i møte med andre, er et tegn på svakhet. Som om integritet forsvinner i det øyeblikket vi sier: «Det der må jeg tenke på.»

Jeg opplever at vi noen ganger blander disse to.

For når ble det slik at enhver tilbakemelding oppleves som et angrep? Når ble det slik at det å bli utfordret betyr at noen prøver å ta fra oss identiteten vår? Vi er ikke ferdige mennesker. Vi er i utvikling, hele livet. Og utvikling skjer sjelden i stillstand.

Vi formes i møte med hverandre

Mennesket er ikke bare et individ. Vi er relasjonelle vesener. Vi blir til i møte med hverandre. Gjennom friksjon, gjennom uenighet, gjennom de samtalene som ikke er helt komfortable.

Det er i det lille ubehaget – når noe treffer – at vi får muligheten til å vokse. Ikke fordi vi skal bli mindre, men fordi vi kan bli mer bevisste.

Hvis vi slutter å la oss påvirke, slutter vi også å modnes.

Jeg har sett hva som skjer når ingen vil bevege seg. Samtaler stopper fordi ingen vil innrømme at de kanskje kunne gjort noe annerledes. Samarbeid låser seg fordi ingen vil justere kursen. Relasjoner slites, ikke nødvendigvis fordi viljen mangler, men fordi fleksibiliteten gjør det.

Det handler ikke om at folk er onde. Det handler ofte om stolthet. Om frykt. Om behovet for å beskytte seg.

Det sårbare bak det urokkelige

Noen ganger kan det å være helt uforanderlig handle om frykt. Frykt for å miste kontroll. Frykt for å ta feil. Frykt for å ikke være nok.

Det er menneskelig.

Men når vi dekker denne frykten med en hard fasade av «jeg er som jeg er», mister vi noe viktig. Vi mister rommet for refleksjon. For læring. For ydmykhet.

Å bli speilet er sårbart. Det gjør noe med stoltheten. Med selvbildet. Med historien vi forteller oss selv om hvem vi er. Men kanskje er det nettopp i den sårbarheten at modenheten ligger.

Det å kunne si: «Det der traff. Jeg må tenke litt», er ikke et nederlag. Det er styrke.

Egoets tidsalder?

Jeg kjenner noen ganger at vi lever i en tid hvor egoet får mye plass. Ikke nødvendigvis i den åpenbare, arrogante formen – men i den mer subtile. Den som sier at alt handler om meg, mine behov, min sannhet, min vei.

«Gjør det som føles rett for deg.»
«Ikke la noen begrense deg.»
«Du skylder ingen noe.»

Igjen – det finnes sannhet i dette. Men hvis alt alltid handler om meg, hva skjer da med «vi»?

Fellesskap forutsetter noe mer enn tydelige individer. Det forutsetter vilje til å justere seg. Ikke i stykker. Ikke på bekostning av egen verdi. Men nok til at relasjonen får puste.

Hvis ingen er villige til å bøye seg litt, blir alt en kamp om hvem som står mest stødig.

Modenhet er bevegelse

For meg handler dette egentlig om modenhet.

Modenhet er ikke å være perfekt. Ikke å være uforanderlig. Ikke å ha rett hele tiden.

Modenhet er å kunne stå støtt i seg selv – og samtidig være åpen for å lære. Å kunne erkjenne at man kan ha tatt feil, uten at hele selvbildet faller sammen. Å kunne lytte uten å gå i forsvar.

Å justere seg litt i møte med andre er ikke å forsvinne. Det er å erkjenne at vi lever i relasjoner. At vi påvirker – og blir påvirket.

Kanskje det mest modne et menneske kan si, ikke er: «Jeg forandrer meg ikke for noen.» Men heller: «Jeg vet hvem jeg er. Og jeg er villig til å lære.»

Vi trenger sterke individer. Det er ingen tvil om det.

Men vi trenger også hverandre. ❤