Å leve litt mer i takt

Jeg tror mange av oss lengter etter et annet tempo enn det vi lever i. Ikke nødvendigvis et liv uten klokker, men et liv der kroppen får litt mer å si enn systemene vi er en del av.

Jeg har vært innom dette før, i tekster om tid og klokker. Denne gangen skriver jeg det slik det kjennes, midt i livet.

Det er ikke nødvendigvis noe dramatisk som setter tankene i gang.
Ofte er det små øyeblikk.

En morgen der kroppen er trøtt, selv om klokka sier at det er på tide å stå opp.
En ettermiddag der energien er borte, lenge før dagen er ferdig.
Eller en følelse av å ligge litt bak, uten helt å vite hvorfor.

Ikke fordi noe er galt.
Men fordi tempoet rundt ikke alltid stemmer med tempoet inni.

Mellom kroppens klokke og samfunnets

Noen ganger tenker jeg på hvordan det hadde vært å leve helt uten klokke.
Å våkne når kroppen er klar.
Å gjøre ting når energien er der.
Å la dagene få flyte mer som årstidene gjør.

Jeg tror det fungerer for noen.

Men for de fleste av oss er det ikke så enkelt.

Vi lever i et samfunn som er bygget rundt tid.
Leveringstider. Møter. Åpningstider.
Henting, bringing og ansvar.

Små barn trenger oss til faste tider.
Arbeid venter.
Hverdagen må gå rundt.

Det er kanskje nettopp her spenningen oppstår.
Mellom kroppens klokke og samfunnets.

Kroppen kjenner forskjell

For kroppen bryr seg lite om kalenderen.
Den kjenner bare etter.

Etter mørket og lyset.
Behovet for hvile.
Behovet for bevegelse.

Jeg merker det tydeligere jo mer jeg lytter.
At energien ikke er den samme hele året.
At vinteren ber om noe annet enn sommeren.
At jeg fungerer annerledes i stille perioder enn i travle.

Likevel prøver jeg ofte å holde samme tempo.
Som om rytmen burde være konstant.
Som om det er noe galt når den ikke er det.

En kunnskap vi sjelden snakker om

Kanskje er noe av det mest oversette i vår tid nettopp denne kunnskapen –
at kroppen har sin egen intelligens, uavhengig av systemene vi har bygget rundt oss.

Ikke som et opprør.
Ikke som et ideal om å forlate samfunnet.
Men som en stille forståelse av hvordan vi faktisk fungerer.

Kanskje handler det ikke om å kaste klokka.
Men om å slutte å la den være sjefen.

Små justeringer i en vanlig hverdag

For meg handler dette om små lommer i hverdagen.
Der tempoet kan senkes, om så bare litt.
Der kroppen får komme først, uten at alt annet må bort.

Å justere forventningene –
ikke til livet,
men til oss selv.

For små barn lever allerede slik.
De er trøtte når de er trøtte.
De trenger nærhet når de trenger det.
De skynder seg ikke gjennom det som betyr noe.

Kanskje kan vi lære noe der.

Ikke ved å forlate samfunnet.
Men ved å stå litt stødigere i oss selv, midt i det.

Når klokka bare er et verktøy

Å leve mer i takt, for meg, handler ikke om å gjøre opprør mot klokka.
Men om å huske at den bare er et verktøy.
Ikke en sannhet.

Og at kroppen – stille, ærlig og trofast – ofte vet mer enn vi gir den rom for.