Tilbakesyn fra 2135: Hvor det egentlig gikk galt for menneskeheten – Del 3: Informasjonen som undergravde forståelsen
Tilgangen som skulle løse alt
Når vi i dag ser tilbake på de første tiårene av 2000-tallet, er det én utvikling som fremstår som særlig avgjørende:
Tilgangen til informasjon økte dramatisk.
Dette ble i samtiden oppfattet som et gjennombrudd. Det var en utbredt forestilling at mer informasjon ville føre til bedre forståelse, bedre beslutninger og mer opplyste samfunn.
Denne antakelsen fremstod rimelig.
Den var også feil.
Ikke delvis.
Fundamentalt.
Den bygget på en enkel idé: at informasjon automatisk fører til innsikt.
Det den overså, var hvordan mennesker faktisk forholder seg til informasjon i praksis.
Forskjellen mellom informasjon og forståelse
Det tok tid før dette ble tydelig.
I ettertid fremstår det som en av de mest grunnleggende misforståelsene i perioden.
Mennesker fikk tilgang til enorme mengder informasjon. Kunnskap var ikke lenger begrenset til institusjoner eller spesialiserte miljøer.
Men det avgjørende nivået – det som i ettertid viste seg å være svakt utviklet – var ikke tilgang.
Det var evnen til å omdanne informasjon til forståelse.
For at informasjon skal bli til forståelse, må den gjennom flere steg:
Den må tolkes – hva betyr dette?
Den må settes i sammenheng – hvordan henger det sammen med annet?
Den må vurderes – hvor viktig er dette egentlig?
Dette er en krevende prosess.
Og den skjer ikke automatisk.
Når mengden informasjon øker kraftig, uten at denne prosessen følger med, oppstår et brudd.
Det er dette bruddet som begynner å prege perioden.
Oppmerksomhetens begrensning
En innsikt som i dag fremstår som åpenbar, men som den gang ikke var tilstrekkelig internalisert, er denne:
Oppmerksomhet er en begrenset ressurs.
Dette ble ikke ignorert.
Men det ble undervurdert.
Og det er denne undervurderingen som i ettertid viser seg å være avgjørende.
Et menneske kan ikke gi dyp oppmerksomhet til mange ting samtidig. Det må velge.
I praksis skjer dette valget ofte ubevisst.
Det som får oppmerksomhet, er ikke nødvendigvis det som er viktigst.
Det er det som er lettest tilgjengelig, mest synlig eller mest engasjerende.
Når mengden informasjon øker, blir denne prioriteringen enda viktigere.
Men den blir ikke nødvendigvis bedre.
Det som ble synlig
Informasjon ble i økende grad filtrert gjennom systemer som bestemte hva som skulle vises.
Dette var kjent.
Det som ikke var fullt ut forstått, var hvordan dette påvirket virkelighetsoppfatningen.
I ettertid er mønsteret tydelig:
Systemene prioriterte det som skapte respons.
Ikke det som skapte forståelse.
Dette betyr konkret at:
Informasjon som vekker følelser blir mer synlig.
Informasjon som bekrefter noe kjent blir lettere valgt.
Informasjon som krever tid og refleksjon blir mindre fremtredende.
Over tid fører dette til en forskyvning:
Det mest synlige er ikke det mest relevante.
Det er det mest effektive.
En fragmentert virkelighet
Konsekvensene av dette ble først tydelige over tid.
I ettertid fremstår de som uunngåelige.
Mennesker begynte å leve i ulike informasjonsmiljøer.
Dette betyr ikke bare at de hadde ulike meninger.
Det betyr at de faktisk så ulike versjoner av virkeligheten.
To personer kunne følge med på de samme hendelsene, men få presentert ulike aspekter, ulike prioriteringer og ulike tolkninger.
Dette gjør noe grunnleggende:
Det svekker muligheten for en felles forståelse.
Og uten en slik felles forståelse, blir det vanskelig å enes om hva som er et problem – og enda vanskeligere å enes om hva som bør gjøres.
Fra vurdering til eksponering
Et annet mønster som i ettertid fremstår tydelig, er hvordan informasjon ble konsumert.
Mengden økte.
Tiden brukt per informasjonsenhet sank.
Dette førte til en forskyvning:
Fra vurdering til eksponering.
Tidligere måtte man ofte oppsøke informasjon aktivt og bruke tid på den.
I denne perioden ble informasjon kontinuerlig presentert.
Resultatet var at mennesker i større grad ble eksponert for informasjon, uten å bruke tilsvarende tid på å forstå den.
Dette påvirket ikke bare kunnskapsnivået.
Det påvirket selve måten mennesker bearbeidet informasjon på.
Følelsen av å forstå
En av de mest misvisende utviklingene i denne perioden var fremveksten av en ny type sikkerhet:
Følelsen av å forstå.
Denne følelsen oppstod ikke nødvendigvis fordi mennesker forstod mer.
Den oppstod fordi de var mer eksponert.
De kunne følge med kontinuerlig. De kunne reagere raskt. De kunne delta i diskusjoner.
Dette ga en opplevelse av oversikt.
Men oversikten var fragmentert.
Den manglet sammenheng.
Den manglet dybde.
Likevel føltes den tilstrekkelig.
Og det er nettopp dette som gjør den vanskelig å oppdage:
Følelsen av forståelse kan eksistere uten faktisk forståelse.
Bekreftelse som struktur
Systemene som organiserte informasjon hadde en tendens til å forsterke det mennesker allerede viste interesse for.
Dette hadde en tydelig effekt:
Informasjonen ble mer relevant for den enkelte.
Men det hadde også en mindre synlig konsekvens:
Perspektivet ble smalere.
Når mennesker over tid eksponeres for mer av det de allerede er enige i, reduseres behovet for å revurdere egne oppfatninger.
Dette skaper stabilitet i hva de tror.
Men det reduserer samtidig evnen til å forstå mer komplekse eller motstridende sammenhenger.
Uenighet uten felles grunnlag
Når felles virkelighetsforståelse svekkes, endres også hvordan uenighet fungerer.
Uenighet handler ikke lenger bare om hvordan man tolker informasjon.
Den handler om hva som i det hele tatt regnes som gyldig informasjon.
Dette gjør konflikt vanskeligere å løse.
Ikke fordi mennesker nødvendigvis blir mindre villige til å forstå hverandre.
Men fordi de ikke lenger deler det samme grunnlaget for samtalen.
Kunnskapens paradoks
Når vi i dag analyserer denne perioden, fremstår dette som et av de mest tydelige paradoksene:
Aldri tidligere hadde mennesker hatt tilgang til så mye informasjon.
Aldri tidligere hadde det vært så vanskelig å omsette denne informasjonen til samlet forståelse.
Dette var ikke en tilfeldighet.
Det var en konsekvens av hvordan informasjonen var strukturert og konsumert.
Den usynlige påvirkningen
Det mest avgjørende ved denne utviklingen var ikke at informasjonen var feil.
Det var hvordan den ble organisert.
Mennesker opplevde at de valgte hva de så.
I praksis ble disse valgene påvirket av systemer som prioriterte synlighet basert på respons.
Dette skjedde gradvis.
Og nettopp derfor ble det sjelden oppfattet som påvirkning.
Hvorfor det ikke ble korrigert
Som i de foregående delene, var ikke problemet at ingen så det.
Mange gjorde det.
Problemet var at det var vanskelig å handle på det.
Systemene som organiserte informasjon var tett koblet til økonomiske strukturer.
De belønnet det som fungerte.
Og det som fungerte, var det som fikk oppmerksomhet.
Dermed ble de samme mønstrene forsterket.
Selv når konsekvensene ble tydelige.
Den dypere innsikten
Det er derfor vi i dag ikke beskriver dette som en feil i informasjon.
Vi beskriver det som en feil i forholdet mellom informasjon og forståelse.
Mennesker trodde de navigerte i et informasjonslandskap.
I realiteten navigerte de i et filtrert system.
Dette systemet var ikke bygget for å gi oversikt.
Det var bygget for å holde på oppmerksomhet.
Avsluttende observasjon
Når vi i dag ser tilbake, fremstår dette som en av de mest avgjørende forskyvningene i denne perioden:
For første gang var ikke mangel på informasjon det største problemet.
Det var overflod.
Og denne overfloden gjorde det vanskeligere å se klart.
Ikke fordi sannheten forsvant.
Men fordi den druknet.
I neste del (4 av 8)
flytter vi perspektivet.
Fra systemene rundt mennesket
til mennesket selv.
Vi ser nærmere på hvilke begrensninger som ligger i hvordan mennesker forstår, reagerer og tar beslutninger – og hvorfor disse begrensningene fikk stadig større betydning etter hvert som kompleksiteten i omgivelsene økte.