Når omsorg blir butikk – fosterhjemmets skjulte økonomi
Langs norske landeveier lyser reklameplakatene mot oss, festet på høyballer og veikryss:
«Bli fosterhjem!».
Jeg kjenner på en uro. Har vi kommet dit at omsorg er blitt en vare på et marked? Har vi laget et system der barn må pakkes inn i økonomiske satser, kommunale egenandeler og millionlønninger – mens det egentlige spørsmålet burde være: Hva er best for barna?
Høyballer og hjertesaker
De som virkelig vil åpne hjemmet sitt for et barn, gjør det sjelden fordi de kjører forbi en høyball med reklame. De oppsøker selv kommunen, Bufetat eller en organisasjon – fordi hjertet banker for å gi et barn et hjem. Likevel brukes millioner på reklamekampanjer. Kanskje er det fordi systemet sliter med å rekruttere nok fosterhjem. Men spørsmålet blir: er vi i ferd med å gjøre omsorg til butikk, med markedsføring som lokkemiddel?
Penger på bordet – hva får fosterhjem?
Fosterhjem er viktige, men de får også godtgjørelse. Tallene kan være overraskende høye sammenlignet med hva vanlige familier har til rådighet:
-
Vanlige fosterhjem (2025):
0–5 år: 17 905 kr/mnd
6–10 år: 19 608 kr/mnd
11–14 år: 20 425 kr/mnd
15+: 21 243 kr/mnd
Beløpet består av utgiftsdekning (skattefri) og godtgjøring som skattlegges som lønn.
-
Spesialiserte fosterhjem / beredskapshjem:
Kommunens egenandel er 91 350 kr/mnd per barn. Staten dekker resten. Her kan summene fort bli 40–50 000 kr eller mer i reell kompensasjon. -
Institusjonsplass:
Kommunens egenandel er hele 182 700 kr/mnd per barn. Staten tar den største delen av regningen.
Dette er penger som langt overgår hva en vanlig familie har å bruke på et barn. Det skaper forskjeller – ikke bare mellom fosterhjem og biologiske hjem, men også i samfunnet som helhet.
Forskjeller som skaper uro
Hvilken vanlig familie kan bruke 20–50 000 kr i måneden på ett barn? De fleste sliter med boliglån, matpriser og strømregninger. Når noen fosterfamilier får slike summer, oppstår en følelse av urettferdighet.
Det skaper også forskjeller innad i fosterhjemsordningen. Et barn kan plasseres i et «vanlig» fosterhjem med lavere godtgjøring, mens et annet barn gir fosterhjemmet dobbel eller tredobbel kompensasjon. Da sniker det seg inn en ubehagelig tanke: Er noen barn “billigere” enn andre?
På toppen – institusjonenes gullgruve
Når vi løfter blikket opp på systemnivå, blir kontrastene enda tydeligere. De store private aktørene i barnevernet henter ut millionoverskudd:
-
Stendi AS: Omsetning 2,39 mrd. kr (2023). Overskudd 164 mill. kr. Daglig lederlønn: 4,1 mill. kr.
-
Aberia Ung AS: Omsetning 608 mill. kr (2024). Overskudd 65,5 mill. kr. Lederlønn: 1,6 mill. kr.
-
Humana Norge: Omsetning 338 mill. kr (2024). Overskudd 9,6 mill. kr.
Mens toppledere henter ut millionlønninger, rapporterer ansatte i institusjonene om lav bemanning, høyt press og utrygghet. Barn opplever hyppige flyttinger, ustabilitet og mangel på voksne de kan knytte seg til.
Habilitet og bukken med havresekken
I 2019 avslørte VG at staten brukte 650 millioner kroner på såkalte enetiltak – isolerte enkeltplasseringer. De private aktørene som leverte disse tiltakene, var samtidig med på å legge premissene for hvor lenge barna skulle bli værende. Barneombudet kalte dette et åpenbart habilitetsproblem – bukken som passer havresekken.
Når de som tjener på barnas plasseringer også får være med å bestemme hvor lenge barna blir værende, har vi et system som inviterer til misbruk.
Omsorg eller økonomi?
De fleste fosterforeldre gjør dette av kjærlighet. Men vi kan ikke lukke øynene for at noen også velger det fordi det er økonomisk gunstig. Når staten betaler mer for ett barn enn mange husholdninger har totalt i månedsinntekt, åpner det for feil motivasjon.
Og barna? De merker det. Barn som allerede har mistet familien sin, kan sitte igjen med en vond tanke: «Er jeg her fordi de vil ha meg – eller fordi de får betalt?»
Et samfunnsspeil
Dette er ikke bare en barnevernssak. Det er et speil på hvordan vi organiserer samfunnet.
Vi sier at alle barn er like mye verdt, men systemet gir noen barn langt mer ressurser enn andre – først når de er tatt ut av hjemmet sitt. Hva slags signal sender det? Hvorfor må et barn miste sin egen familie før staten åpner lommeboka?
Konklusjon – hvem settes først?
Omsorg burde aldri måles i kroner og øre. Den burde vokse fra kjærlighet, trygghet og vilje til å gi et barn et hjem. Men når økonomiske insentiver blir så sterke at de skaper forskjeller både i barnevernet og i samfunnet, må vi stille spørsmålet:
Setter vi virkelig barna først – eller setter vi systemet og pengene først?
