Midt i vinteren – Om kjærlighet, retning – og det viktigste vi kan velge

Valentinsdagen vekker noe i oss – glede, motstand, savn. Men kanskje handler den egentlig ikke om roser og forventninger, men om kjærlighet som retning i livet.

En gammel påminnelse

14. februar er en dato som alltid vekker noe. Noen gleder seg, noen ruller med øynene, og noen kjenner at det stikker litt ekstra i brystet. Kanskje fordi den minner oss på noe vi har. Eller noe vi savner.

Valentinsdagen begynte egentlig ikke med reklame og roser. Den knyttes til fortellingen om en prest som viet unge par i hemmelighet da det var forbudt, og enda lenger tilbake finner vi gamle tradisjoner midt i februar – i en tid av året hvor vinteren er på sitt mørkeste og vi kanskje trenger håp mest. Det er noe fint i det. At mennesker til alle tider har lagt en påminnelse om kjærlighet akkurat der, midt i kulden.

Når forventningene tar plass

Likevel føles dagen annerledes nå. Den kan kjennes mer som en forventning enn en påminnelse. Vi skal markere, overraske, vise at vi bryr oss. Og det er kanskje her det blir sårt.

For kjærlighet som egentlig skulle være fri, kan plutselig oppleves som en vurdering. Gjorde jeg nok? Fikk jeg nok? Hva betyr det hvis vi ikke feirer?

En dato kan aldri romme det som bygges i hverdagen. Den kan ikke måle tryggheten i et blikk, tålmodigheten i en samtale eller den stille omsorgen som ligger i å bli.

Kjærlighet som livsholdning

Kanskje er ikke Valentinsdagen problemet. Kanskje den bare fungerer som et forstørrelsesglass. Den gjør det vi allerede bærer litt tydeligere – det som er godt, det som er uavklart, det som lengter.

For meg er det viktigste i verden kjærlighet. Ikke bare den romantiske, men kjærlighet som livsholdning. I hvordan vi møter barna våre når de gjør feil. I hvordan vi snakker når vi selv er slitne. I hvordan vi velger å forstå før vi reagerer.

Det er det jeg prøver å lære barna mine. At kjærlighet ikke bare er en følelse som kommer og går. Det er et valg vi tar, igjen og igjen, i det små.

Midt i en tid som lett blir hard

Vi lever i en tid hvor det er lett å bli hard. Lett å bli rask. Lett å bli skarp.

Kanskje det mest radikale vi kan gjøre nå, er å velge kjærlighet som retning. Å være varme når det blåser. Å være rause når det strammer. Å holde når det ville vært enklere å slippe.

Hvis jeg skal lære barna mine én ting, så er det dette: Det viktigste i verden er kjærlighet. Ikke den perfekte. Ikke den som kan kjøpes. Men den som bygges, i det stille, hver eneste dag.

Kanskje er ikke 14. februar en test. Kanskje den bare er en påminnelse om hvem vi ønsker å være.