Hvordan et menneske mister kontakt med sin indre kraft

Mange mennesker lever med en følelse av å ikke være helt på plass i sitt eget liv. Ikke nødvendigvis som mistrivsel eller krise, men som en stille uro. En indre stemme som spør om man gjør nok, er nok, eller kunne vært litt mer. Den kan dukke opp når man sier ja selv om man kjenner nei, når man sammenligner seg med andres tilsynelatende overskudd, eller når man legger seg om kvelden og føler at dagen ikke helt ble slik man hadde håpet.

For de fleste er det vanskelig å peke på når denne følelsen oppstod. Den har liksom alltid vært der. Likevel former den mye mer enn vi er klar over – hvordan vi tar valg, hvor tydelige vi tør å være, og hvor nært vi slipper oss selv.

Når verdi gradvis knyttes til forventning

Et barn kommer til verden med en naturlig selvfølelse. Det kjenner ikke forskjell på verdi og prestasjon. Den forskjellen læres over tid, ofte uten at noen egentlig har ment det slik.

Når ros kommer lettest når barnet er tilpasningsdyktig, rolig eller flink.
Når sterke følelser møtes med løsninger før de møtes med nærvær.
Når det blir tydelig at noen sider passer bedre inn enn andre.

Kanskje lærer barnet at det er lettere å bli møtt når det smiler enn når det gråter. At det lønner seg å være grei fremfor ærlig. Over tid tar mange denne justeringen med seg videre i livet, der de blir voksne som er flinke til å fungere – men mindre flinke til å kjenne etter hva de faktisk trenger.

Å lære å se seg selv utenfra

Etter hvert blir sammenligning en naturlig del av livet. Ikke nødvendigvis fordi noen sier det høyt, men fordi systemene rundt oss er bygget slik.

Karakterer, vurderinger, sosiale hierarkier.
Små hint om hvem som lykkes – og hvem som faller litt utenfor.

I voksenlivet kan dette vise seg når man scroller gjennom andres liv og umerkelig vurderer sitt eget. Når man føler seg litt bakpå uten helt å vite hvorfor. Eller når man justerer seg selv i møte med andre, ikke fordi det føles riktig, men fordi det føles tryggere.

Hvordan man fremstår blir viktigere enn hvordan man har det. Denne ytre orienteringen skaper sjelden ro, fordi den hele tiden er i bevegelse.

Språkets stille påvirkning

Ordene vi vokser opp med, setter seg dypere enn vi ofte tror.

Når reaksjoner møtes med utsagn som
«ikke vær så følsom» eller
«sånn er det bare»,

læres det noe om hvilke deler av oss som er ønsket – og hvilke som helst bør holdes litt tilbake. Mange lærer tidlig å le bort det som egentlig traff, eller å forklare bort det de kjente.

I voksen alder kan dette vise seg som vansker med å sette ord på egne behov, eller en tendens til å bagatellisere seg selv: «Det er sikkert ikke så viktig», «det går fint» – selv når det egentlig ikke gjør det.

Når verdi måles snevert

Skolen er for mange det første stedet der verdi blir noe som kan måles. Ikke som menneske, men som elev.

Noen finner seg godt til rette i rammene. Andre kjenner tidlig at noe skurrer, uten helt å kunne sette ord på det. Kanskje de lærer best gjennom samtale, bevegelse eller praktisk erfaring, men opplever at dette ikke teller like mye.

Når det ikke finnes språk for ulike måter å lære og være på, er det lett å konkludere stille: Jeg er ikke helt riktig skrudd sammen. Denne tanken kan følge med videre i livet, lenge etter at skolegangen er over.

Kroppen i bakgrunnen

Samtidig lærer vi å forholde oss til kroppen som noe som skal fungere, ikke som noe som gir informasjon.

Vi sitter stille lenge. Presser oss gjennom tretthet. Drikker kaffe når vi egentlig trenger hvile. Ignorerer spenninger, uro og små signaler som kunne fortalt oss at noe er i ubalanse.

Etter hvert blir det normalt å overstyre seg selv. Mange merker først kontakten med kroppen igjen når den sier stopp – gjennom utmattelse, smerter eller en vag følelse av å være “avkoblet”.

Et liv i konstant bevegelse

Stillhet har fått lite plass i moderne liv. Det er nesten alltid noe som fyller rommet – skjermer, lyd, tempo.

Mange merker det i de små pausene: når telefonen sjekkes i det øyeblikket det blir stille, eller når det føles uvant å bare sitte uten å gjøre noe. Stillhet kan kjennes rastløs, nesten ubehagelig, fordi den åpner for tanker man ikke alltid har tid eller rom til å møte.

Når presset blir indre

Over tid flyttes mye av presset innover. Det er ikke lenger noen som må si at man bør gjøre mer. Man sier det selv.

Det kan vise seg som dårlig samvittighet når man hviler, eller som en følelse av at man alltid burde brukt tiden bedre. Mange kjenner igjen tanken: Når jeg bare får gjort ferdig dette, da kan jeg slappe av. Problemet er at “dette” sjelden tar slutt.

Den stille konsekvensen

Slik mister mange mennesker gradvis kontakten med sin indre kraft. Ikke fordi de ikke fungerer – tvert imot. De fungerer ofte svært godt i jobb, familie og ansvar.

Men under overflaten kan det ligge en følelse av å leve litt på siden av seg selv. Som om noe viktig ble lagt til side underveis, uten at man helt merket når det skjedde.

Dette er ikke en fortelling om feil eller skyld. Det er en beskrivelse av mønstre mange kjenner igjen når de først får øye på dem.

Og kanskje begynner noe å endre seg idet man stiller et enkelt, ærlig spørsmål – ikke som kritikk, men som nysgjerrighet:

Hva i livet mitt gir meg energi og retning – og hva gjør jeg mest av vane?