Hvem eier maten vår – og hvem tjener mest?

Matprisene har steget mye de siste årene. Handlekurven koster mer enn før, og vi merker det godt. Men hvem får egentlig pengene vi legger igjen i butikken? Hvem er det som tjener mest – og hvem sitter igjen med minst?

Bonden – grunnmuren som sliter

Alt starter hos bonden. Det er han som står i fjøset før sola står opp, og hun som går på jordet i regn og vind. Uten bøndene – ingen melk, ingen korn, ingen kjøtt eller grønnsaker.

Likevel viser tall fra NIBIO at nesten halvparten av norske bønder har under 100 000 kroner i jordbruksinntekt i året.
100 000 – for et helt års arbeid. Samtidig som matprisene stiger, renner pengene et annet sted.

Mellomleddet – Bama

Mellom bonden og butikkhyllene står Bama, Norges største grossist for frukt og grønt. I 2023 hadde selskapet et overskudd på 414 millioner kroner, og styret foreslo utbytte i tråd med sin utbyttepolitikk. Eierne er:

• NorgesGruppen (Johannson-familien) – 46 %

• Banan II AS (Nergaard-familien) – 34 %

• Rema Industrier (Reitan-familien) – 20 %

Tre av Norges rikeste familier deler på overskuddet. Bonden som leverer varene, får ingen del.

Dagligvarekjedene – makten over hyllene

NorgesGruppen

Kiwi, Meny, Joker og Spar. Norges største dagligvarekonsern hadde i 2023 et overskudd på nesten 5 milliarder kroner, og utbyttet til eierne var på hele 1,24 milliarder kroner. Den største eieren er Johannson-familien, som kontrollerer 74 %.

Rema 1000

Reitan-familien eier Rema 1000, og får sin del både gjennom kjedens drift og som medeier i Bama.

Coop

Så har vi Coop, eid av mer enn 2 millioner medlemmer. I 2022/23 ble det delt ut rekordhøye 1,3 milliarder kroner i kjøpeutbytte tilbake til kundene. En annen modell – men fortsatt et konsern med makt over priser og egne merkevarer.

Industrigigantene – når maten blir merkevare

Orkla – Stabburet, Toro, Grandiosa

Orkla er en gigant i norsk matindustri. I 2023 ble det utbetalt rundt 1,2 milliarder kroner i utbytte, hvorav Hagen-familiens selskap Canica tok ut 222 millioner kroner.

Tine – melkebøndenes selskap

Tine er eid av norske melkebønder. Når det går bra, får de noe tilbake:

• Etterbetaling 2023: over 1 milliard kroner

• Etterbetaling 2024: rekordhøye 1,44 milliarder kroner

Et av få eksempler på at bonden faktisk får sin rettmessige del.

Nortura – Gilde og Prior

Nortura er eid av 17 000 bønder, og står bak Gilde og Prior. I 2021 ble det delt ut omtrent 100 millioner kroner i renter og utbytte – langt mindre enn konsernene og kjedene tar ut.

Billigmerkene – når butikken eier maten selv

De ser enkle og folkelige ut – men de billigste merkene er kanskje de tydeligste tegnene på hvor makten samler seg.

• First Price – eies av Rema 1000, og overskuddet går til Reitan-familien.

• Eldorado – eies av NorgesGruppen gjennom Unil AS. Overskuddet går til konsernet.

• Folkets – også en NorgesGruppen-merkevare, særlig på kjøtt og ferdigretter.

• Coop Xtra – eid av Coop, hvor overskuddet går tilbake til medlemmene.

«Billig» betyr ikke at bonden får bedre betalt. Tvert imot presses prisene lenger ned, mens kjedene sitter igjen med mer av kaka.

Forbrukeren – den tause betaleren

Og midt i alt står vi, forbrukerne. Vi som merker at prisen på melk, brød og kjøttdeig har gått opp. Vi betaler dyrt – men pengene går ikke til bonden. De går til konsernene og familiene på toppen, som deler milliardutbytter seg imellom.

Et mønster vi sjelden snakker om

Legger vi bitene sammen, ser vi et klart mønster:

• Bonden nederst – den som jobber mest, men får minst.

• Grossister og industriselskaper i midten – som tar sine overskudd.

• Dagligvarekjedene og billigmerkene på toppen – som styrer sortiment, pris og makt.

• Eierfamilier og investorer øverst – som deler milliardene.

Pengestrømmen går én vei: oppover.

Et stille spørsmål

Er det rett at bøndene, de som står i jorda og produserer maten, sitter igjen med smuler – mens Johannson-, Reitan- og Hagen-familiene deler milliardene?
Og hva skjer når billigmerkene tar stadig større plass, og gir kjedene full kontroll over både hylleplass, merke og fortjeneste?

Tallene er åpne og offentlige. Likevel føles det nesten som forbudt kunnskap – fordi de minner oss om en sannhet vi helst ikke vil se: at vi betaler dyrt, bonden får minst, og de på toppen tar mest.

Et frø til ettertanke

Neste gang du står med en pakke melk, en pizza eller en «billig» pose pasta i hånden, kan du spørre deg selv:
Hvem er det jeg egentlig betaler – og hvem er det som nesten ikke får betalt?