Hva om noen av datasentrene ikke bare er datasentre?

Over hele verden bygges enorme datasentre i et tempo vi knapt har sett maken til. De krever kraft, transformatorer, vann, kjøling, reservekapasitet, fiber og omfattende sikkerhet. Samtidig vet vi at både myndigheter og private aktører gjennom flere tiår har bygget store anlegg under bakken. Nå har en teori begynt å spre seg: Hva om enkelte av de nye datasentrene også har en annen funksjon – som overflateinfrastruktur for det som befinner seg under bakken?

Det høres ved første øyekast ut som en klassisk konspirasjonsteori. Hemmelige underjordiske byer, skjulte tunneler og enorme anlegg som offentligheten ikke kjenner til. Det er lett å trekke på smilebåndet. Men når man begynner å undersøke de enkelte delene av historien, blir bildet litt mer sammensatt.

For store underjordiske anlegg finnes. Datasentre inne i fjell finnes. Myndigheter har bygget beskyttede anlegg hvor mennesker skal kunne arbeide og opprettholde viktige samfunnsfunksjoner dersom verden over bakken rammes av krig eller katastrofe. Og infrastrukturen som kreves for å holde et stort underjordisk anlegg i drift, viser seg å ha flere fellestrekk med infrastrukturen rundt et moderne datasenter.

Ingen av disse tingene beviser teorien. Men de gjør spørsmålet mer interessant enn det først kan virke.

En verden som bygger datamaskiner i enorm skala

Det første vi må forstå, er størrelsen på det som faktisk skjer. Datasentre er ikke lenger bare bygninger fulle av servere som lagrer nettsider, bilder og e-post. Utviklingen av kunstig intelligens har skapt behov for databehandling i en helt annen størrelsesorden, og IEA anslår at verdens datasentre brukte rundt 485 terawattimer elektrisitet i 2025. Innen 2030 kan forbruket nærme seg 950 terawattimer – omtrent en dobling på fem år.

Bak disse tallene skjuler det seg enorme fysiske anlegg. Nye kraftlinjer må bygges, transformatorstasjoner må oppgraderes, reservegeneratorer og batterier installeres, fiberkabler legges og kjølesystemer dimensjoneres for stadig større belastninger. Et avansert serverrack kan ifølge IEA innen 2027 ha en maksimal effektbelastning tilsvarende rundt 65 husholdninger. Når tusenvis av slike systemer arbeider samtidig, oppstår enorme mengder varme som kontinuerlig må transporteres bort.

Det er derfor i utgangspunktet ikke merkelig at et datasenter trenger mye strøm og omfattende kjøling. Det er viktig å ha med seg, for dersom vi begynner med antakelsen om at slike behov ikke kan forklares av databehandling, risikerer vi å bygge resten av teorien på et feil premiss. Den enorme AI-utbyggingen er reell, og det finnes gode tekniske forklaringer på mye av infrastrukturen vi ser vokse frem rundt den.

Men det finnes samtidig en annen side av historien.

Verden under bakken er ikke bare science fiction

Gjennom store deler av den kalde krigen forberedte myndigheter seg på en virkelighet hvor deler av statsapparatet kanskje måtte fortsette etter et atomangrep. Resultatet ble blant annet anlegg som Raven Rock Mountain Complex i USA – et beskyttet anlegg knyttet til nødkommunikasjon, relokalisering og videreføring av sentrale funksjoner under alvorlige kriser. Raven Rock, også kjent som Site R, har vært operativt siden 1953, samtidig som store deler av virksomheten historisk har vært klassifisert.

Dette er ikke teorier. Eksistensen av slike programmer og anlegg er offentlig dokumentert. USA er heller ikke alene. Under den kalde krigen bygget en rekke land kommandosentre, bunkere, tilfluktsrom, fjellanlegg og kommunikasjonsinstallasjoner under bakken. Også Norge har en lang historie med å legge militær og annen kritisk infrastruktur inn i fjell.

Å bygge under bakken har flere åpenbare fordeler. Fjell gir fysisk beskyttelse, relativt stabile temperaturforhold, skjerming og muligheten til å konstruere betydelige arealer som knapt er synlige fra overflaten. Spørsmålet er derfor ikke om mennesker kan bygge omfattende samfunnskritisk infrastruktur under bakken. Det vet vi at vi kan.

Spørsmålet er hvor omfattende den er blitt – og hvor mye av den vi nødvendigvis ville kjenne til.

Datasentre finnes allerede dypt inne i fjell

Her oppstår en forbindelse som gjør teorien enda mer interessant. Datasentre og underjordiske anlegg er nemlig ikke to helt separate verdener. I Norge ligger Lefdal Mine Datacenter inne i en tidligere gruve, og i Stockholm ligger Bahnhofs Pionen-anlegg i et tidligere sivilt forsvarsanlegg. Andre steder har gruver, bunkere og fjellanlegg også blitt tatt i bruk til lagring og databehandling.

Det finnes gode grunner til dette. Fjell gir fysisk sikkerhet, temperaturen er relativt stabil, tilgangen kan kontrolleres og eksisterende tunneler kan romme store mengder teknisk utstyr. Dermed har vi allerede etablert noe som kanskje ville virket ganske fantastisk for noen tiår siden: deler av den digitale infrastrukturen vår kan faktisk ligge dypt inne i fjell.

Men hittil er sammenhengen vanligvis den motsatte av teorien vi undersøker. Gamle gruver og bunkere blir gjort om til datasentre.

Teorien stiller et annet spørsmål:

Kan et datasenter også brukes som den synlige delen av noe langt større under bakken?

Hva trenger egentlig en underjordisk by?

Tenk bort datasenteret et øyeblikk og forestill deg i stedet at man skulle bygge et anlegg hvor flere tusen mennesker kunne oppholde seg over lengre tid med begrenset hjelp fra verden utenfor. Man ville først trenge en stabil energiforsyning og tilgang til vann, men ganske raskt ville listen bli lengre: ventilasjon, temperaturkontroll, reservekraft, kommunikasjon, avløp, vannlagring, luftfiltrering, sikkerhet og systemer som kunne fortsette å fungere dersom forbindelsen med omverdenen ble brutt.

Kritiske funksjoner måtte dessuten ha reservekapasitet dersom noe sviktet. Ingen ville bygge et slikt anlegg med en strømforsyning, en vannpumpe eller en kommunikasjonslinje. Ingeniører bruker gjerne begrepet redundans om dette: viktige systemer bygges med reserver eller alternative løsninger slik at en feil ikke nødvendigvis setter hele anlegget ut av spill.

Og her skjer noe interessant. For listen begynner å ligne svært mye på et moderne datasenter. Også datasentre trenger store mengder strøm, kjøling, generatorer dersom strømnettet faller ut, batterier, transformatorer, fiberforbindelser, sikkerhetssystemer og ofte flere uavhengige løsninger for samme kritiske funksjon.

Mye av infrastrukturen man måtte bygge for å understøtte et stort anlegg under bakken, kan derfor også være helt naturlig infrastruktur rundt et datasenter.

Det betyr ikke at datasentre skjuler underjordiske byer.

Men det betyr at de to typene anlegg har flere tekniske behov til felles enn man kanskje skulle tro.

Vannet som vekker spørsmål

Noe av det som har gitt teorien fart, er vannforbruket. Enkelte store datasenterområder kan bruke betydelige mengder vann til kjøling, og tallene kan være vanskelige å forstå når bygningene utenfra ser ut som store, relativt anonyme industrihaller. Hvorfor skulle datamaskiner trenge så mye vann?

Svaret handler først og fremst om varme. Elektrisiteten som brukes av serverne ender i stor grad som varme, og jo mer energi som brukes på databehandling, desto mer varme må fjernes. Hvordan dette gjøres varierer mellom datasentre, og ikke alle bruker store mengder vann, men i anlegg med fordampningsbasert kjøling kan vannforbruket bli betydelig. Det finnes altså en helt ordinær teknisk forklaring.

Samtidig er vann nettopp en av de viktigste ressursene dersom mennesker skal leve under bakken over lengre tid. Dermed oppstår igjen den samme overlappingen. Strømmen kan forklares av datasenteret, vannet kan forklares av kjølingen, reservekraften er nødvendig for driftsstabiliteten, fiberforbindelsene er selve nerven i virksomheten og sikkerheten er naturlig rundt utstyr verdt enorme summer. Hver enkelt del har altså en god og ganske jordnær forklaring.

Det er et viktig poeng, fordi en rekke sammenfall ikke automatisk blir til et bevis. Men det viser også hvorfor et eventuelt flerbruksanlegg kunne være vanskelig å identifisere bare ved å betrakte infrastrukturen på overflaten.

Men her møter teorien et viktig problem

Det er lett å se likhetene. Mer interessant er det kanskje å lete etter forskjellene.

Datamaskiner trenger ikke mat, boliger, kjøkken eller medisinske fasiliteter. Og fremfor alt puster de ikke. En større underjordisk befolkning ville kreve omfattende luftbehandling. Frisk luft måtte hentes inn eller resirkuleres, karbondioksid måtte håndteres, og ved et anlegg bygget for krig eller katastrofe ville man kunne forvente avanserte systemer for filtrering og beskyttelse mot forurenset luft.

Tusenvis av mennesker ville dessuten produsere betydelige mengder avløpsvann og avfall. Mat måtte lagres eller produseres, utstyr måtte transporteres, mennesker måtte komme inn og ut, og dersom oppholdet skulle kunne vare lenge måtte anlegget inneholde en helt annen sosial og logistisk infrastruktur enn et rom fylt med servere.

En virkelig underjordisk by ville derfor sannsynligvis etterlate andre infrastrukturelle spor enn et rent datasenter.

Og akkurat her går teorien fra å være en fortelling til å bli en hypotese som faktisk kan undersøkes.

Ikke spør bare hvor mye strøm anlegget bruker

Hvis man virkelig ønsker å undersøke et bestemt datasenter, er derfor ikke det mest interessante spørsmålet hvorfor det bruker så mye strøm. Vi vet allerede at moderne datasentre kan gjøre nettopp det. Det interessante er om infrastrukturen rundt anlegget inneholder kapasitet eller konstruksjoner som ikke enkelt kan forklares av datasenterets kjente funksjon.

Man kunne for eksempel undersøke om det finnes omfattende ventilasjonssystemer som virker uforholdsmessige i forhold til det synlige anlegget, uvanlig stor sanitær- eller avløpskapasitet, fjellsprengning eller tunnelarbeid som ikke passer med den offentlige prosjektbeskrivelsen, store vannreservoarer eller andre konstruksjoner som ikke naturlig følger av databehandlingen. Man kunne også se på mengden masse som er transportert bort, offentlige byggesaker, entreprenører og kontrakter på fjellsikring, tunneler eller ventilasjon.

Ingen av disse tingene ville alene bevise at mennesker lever under bakken. En tunnel kan være en kabelkulvert. Et vannreservoar kan være en del av kjølesystemet. En stor ventilasjonsinstallasjon kan ha en helt ordinær teknisk funksjon.

Men det er slike konkrete forhold som gjør en hypotese mulig å undersøke. Ikke hvor mystisk et område ser ut på et satellittbilde, men om den fysiske infrastrukturen stemmer med forklaringen som er gitt.

Problemet med hemmeligheter

Her møter vi samtidig et grunnleggende paradoks. Dersom et land faktisk bygger beskyttede anlegg for statsledelse, militær kommando eller videreføring av kritiske samfunnsfunksjoner etter en katastrofe, ville det nesten være meningsløst å offentliggjøre komplette tegninger over dem. Hemmelighold vil i noen tilfeller være en del av selve funksjonen. Historien om Raven Rock viser nettopp at et anlegg kan eksistere i flere tiår samtidig som mye av virksomheten forblir klassifisert.

Derfor finnes det områder hvor offentligheten nødvendigvis ikke har hele bildet. Men det betyr heller ikke at alt vi ikke kan forklare dermed er bevis på noe skjult. Dette skillet er kanskje viktigere enn noen gang.

Fravær av informasjon er ikke bevis på en hemmelighet. Men fravær av offentlig informasjon betyr heller ikke nødvendigvis at ingenting finnes.

Begge feilslutningene er fristende. Den ene kan gjøre oss naive, den andre mistenksomme overfor alt. Skal vi komme nærmere virkeligheten, må vi klare å holde begge mulighetene åpne samtidig.

Kanskje er spørsmålet større enn datasentrene

Det finnes også en annen måte å betrakte dette på. Hva om teorien fokuserer for mye på hemmelighold og for lite på utviklingen som faktisk foregår åpent?

For verden bygger allerede en ny type infrastruktur. Datasentre får stadig større krafttilførsel, egne transformatorstasjoner, omfattende energilagring og reservekraft. Teknologiselskaper undersøker også nye energikilder, og IEA forventer at kjernekraft vil spille en økende rolle i energiforsyningen til datasentre frem mot neste tiår. Samtidig gjør fiberforbindelser, batterier og reservegeneratorer anleggene mer robuste mot forstyrrelser utenfra.

Vi bygger med andre ord store tekniske knutepunkter som kan opprettholde kritiske digitale funksjoner selv når deler av infrastrukturen rundt dem svikter. Samtidig har pandemi, krig, cyberangrep, energiusikkerhet og geopolitisk uro gjort beredskap til et langt mer synlig tema enn det var for bare noen år siden. Det ville derfor ikke være merkelig om land samtidig videreutviklet beskyttede kommandosentre, lagre, kommunikasjonsanlegg og annen infrastruktur som offentligheten bare kjenner deler av.

Kanskje trenger vi derfor ikke velge mellom de to fortellingene. Datasentrene kan være datasentre, akkurat slik de beskrives.

Og samtidig kan verden bygge langt mer under bakken enn de fleste av oss noen gang ser.

Det mest interessante spørsmålet er kanskje hvem man bygger for

Historisk ble mange av de mest beskyttede anleggene ikke bygget for hele befolkningen. De ble bygget for bestemte funksjoner: regjering, forsvar, kommunikasjon og personell som skulle sikre at sentrale systemer fortsatte å fungere dersom resten av samfunnet ble rammet. Selve ideen om continuity of government bygger på nettopp dette – at noen funksjoner må kunne fortsette også gjennom en ekstrem krise.

Det åpner for et mer ubehagelig spørsmål. Dersom verdens myndigheter i dag vurderer risikoen for større krig, cyberkollaps, ekstreme solstormer, pandemier eller andre alvorlige hendelser som høyere enn folk flest gjør, hvordan ville forberedelsene sett ut?

Sannsynligvis ikke som enorme skilt hvor det sto UNDERJORDISK BEREDSKAPSBY. De kunne like gjerne fremstå som kraftutbygging, vannprosjekter, tunneler, kommunikasjonsinfrastruktur, sikkerhetsanlegg eller lagerbygninger. Og dersom enkelte slike funksjoner ble plassert i nærheten av et datasenter, ville mye av infrastrukturen allerede ha en åpenbar offentlig forklaring.

Men igjen møter vi den samme grensen: At noe kunne gjøres på denne måten, betyr ikke at det blir gjort.

Det er forskjellen mellom mulighet og dokumentasjon.

Kanskje det er nettopp her vi bør stoppe

Det finnes foreløpig ingen solid dokumentasjon som viser at den globale bølgen av datasentre egentlig er et skjult prosjekt for å holde underjordiske byer i live. Det bør sies tydelig. Faktisk finnes det svært sterke holdepunkter for at den enorme veksten innen kunstig intelligens og digitale tjenester i seg selv driver en stor del av utbyggingen. IEA forventer at strømforbruket fra datasentre omtrent dobles fra 2025 til 2030, mens forbruket i AI-orienterte datasentre vokser enda raskere.

Samtidig ville det være like feil å konkludere med at resten av historien derfor er fantasi. Store underjordiske militære anlegg finnes. Beskyttede kontinuitetsanlegg finnes. Datasentre kan ligge i fjell. Teknologien for å opprettholde mennesker under bakken finnes. Og infrastrukturen rundt slike anlegg overlapper på flere områder med infrastrukturen som nå bygges rundt verdens største datasentre.

Kanskje er det bare et interessant sammenfall. Kanskje vil den enorme utbyggingen av kunstig intelligens vise seg å være hele forklaringen. Kanskje finnes det enkelte steder hvor flere funksjoner er samlet enn offentligheten kjenner til.

Det vet vi ikke.

Og kanskje trenger vi heller ikke fylle tomrommet med et svar. For det finnes en forskjell mellom å tro på en teori og å være villig til å undersøke den. Den forskjellen har blitt vanskeligere å holde fast ved i en tid hvor nesten alle spørsmål raskt presses inn i to leire: sant eller usant, konspirasjon eller fakta, troende eller skeptiker.

Men kunnskap begynner sjelden med sikkerhet. Den begynner ofte med at noen legger merke til noe, stiller et spørsmål – og deretter er villige til å oppdage at svaret kan være et helt annet enn det de først forestilte seg.

Så kanskje er ikke det viktigste spørsmålet om datasentrene skjuler underjordiske byer.

Kanskje spørsmålet heller er dette:

Når vi vet at store underjordiske beredskapsanlegg har eksistert i flere tiår – hvor mye vet vi egentlig om hva som bygges under føttene våre i dag?