Googles datasenter i Skien – digital fremtid eller skjult feilgrep?

Langt inne i skogsområdene ved Gromstul i Skien reiser det seg nå et prosjekt som få egentlig forstår rekkevidden av. Google har begynt byggingen av et datasenter som i første omgang skal koste rundt 600 millioner euro – nærmere 7 milliarder kroner. Grunnarbeidene alene har gitt entreprenøren Skanska en kontrakt verdt over en milliard kroner. For lokalpolitikerne er dette en fjær i hatten. I presseoppslagene smiler de bredt: “Dette er fremtiden,” sier de.

Men hva ligger egentlig bak disse ordene? Og hva betyr dette for Norge, for lokalsamfunnet – og for folk flest? Er dette en gavepakke til regionen, eller er vi vitne til at vi gir bort noe av vår egen suverenitet, forkledd som en investering?

Når en datasentral blir et kraftsluk

Det som gjør datasentre så kontroversielle, er energien de krever. Tallene som er nevnt for Skien varierer, men i første fase er behovet på rundt 240 MW. Andre tall – som sirkulerte i debatten tidligere – antydet opptil 860 MW dersom anlegget bygges ut maksimalt. For å sette dette i perspektiv: hele Grenlandsområdet bruker i dag omtrent det samme som datasenteret vil kreve alene.

Det betyr i praksis at én enkelt aktør kan forbruke like mye strøm som en hel region. Og her oppstår et dilemma: hvem skal prioriteres når strømnettet presses – Google, eller norske husholdninger og bedrifter?

Vi vet allerede at strømpriser og kapasitet er en av de heteste politiske sakene i Norge. Stadig flere lokalsamfunn opplever å havne i kø for tilgang på strøm til industri og boligbygging. Likevel velger vi å gi forrang til en av verdens rikeste selskaper. Er det klokt, eller er det å gi bort nøklene til ressursene våre?

Politikernes jubel – og folkets skepsis

Hvorfor er politikerne så positive?

For det første handler det om prestisje. Å få Google til Norge gir internasjonal oppmerksomhet. Ordførere og næringslivsledere kan vise til store avtaler og nye prosjekter. Det gir inntrykk av handlekraft og fremtidsrettet politikk.

For det andre handler det om tall på papiret. I byggefasen skaper prosjektet midlertidige arbeidsplasser. Entreprenører, elektrikere, anleggsarbeidere og transportfirmaer får oppdrag. Men når datasenteret er ferdig, er det meste automatisert. Da sitter vi igjen med kanskje noen titalls faste stillinger – et forsvinnende lite antall sett opp mot milliardinvesteringen.

Og så er det den grønne historien. Google lover karbonfri drift, bruk av overskuddsvarme til fjernvarme og grønn teknologi. Slike løfter klinger godt i politikernes ører, for de kan plasseres rett inn i narrativet om bærekraft og grønn omstilling. Men hvor mange ganger har vi sett glansede løfter som aldri ble helt slik som planlagt?

Folket på sin side ser en annen virkelighet:

• At strømmen kan bli dyrere og knappere.

• At datasenteret blir definert som kritisk infrastruktur og dermed et mål i krig eller krise.

• At vanlige mennesker aldri får innsyn i hva som faktisk skjer der inne.

• Og at de store pengene ikke blir igjen lokalt, men flyter ut av landet til et selskap som er ekspert på å minimere skatter og avgifter.

Når kritisk infrastruktur blir privat eiendom

Regjeringen har erklært datasentre som en del av Norges kritiske infrastruktur. Det betyr at anlegget i Skien nå vurderes på linje med flyplasser, kraftverk og telekommunikasjon. Staten og Forsvaret har dermed ansvar for å beskytte det – mot sabotasje, spionasje og cyberangrep.

Men se på paradokset: vi overlater kritisk infrastruktur til et amerikansk konsern som først og fremst er opptatt av sine aksjonærer. Likevel er det norske myndigheter som påtar seg ansvaret og risikoen for å vokte det. Hva sier det om vår egen suverenitet? Er vi i ferd med å bygge digitale borger i Norge som vi ikke selv kontrollerer?

En tidligere forsvarstopp har allerede advart om at datasenteret kan bli et etterretningsmål. I en krisesituasjon kan hele området bli satt under spesiell beskyttelse – og i ytterste konsekvens bli et angrepsmål. Betyr det at vi med åpne øyne har lagt en fremtidig trussel midt i hjertet av Telemark?

Kommer vi noen gang inn?

Det korte svaret er nei. Datasenteret er ikke et sted for allmennheten. Området blir sikret med gjerder, vakter, overvåkingskameraer og adgangskontroller. Bare ansatte med autorisasjon får slippe inn.

For folk flest vil det aldri være mulig å se hva som skjer på innsiden. Hvilke data lagres? Hvilke prosesser kjøres? Hvem har tilgang til informasjonen? Dette forblir skjult bak begrepene “sikkerhet” og “bedriftshemmeligheter”.

Og hva skjer hvis man prøver å nærme seg uten tillatelse? Mest sannsynlig blir man raskt stoppet, registrert og eventuelt anmeldt. Vi snakker ikke lenger om et åpent næringsprosjekt, men om et lukket og bevoktet anlegg. Et anlegg som offisielt er privat, men som likevel forventer å bli beskyttet av statens ressurser.

Hva står vi egentlig igjen med?

Så hva sitter Norge egentlig igjen med?

Ja, det bygges vei, kabler og infrastruktur. Ja, kommunen får litt eiendomsskatt. Ja, det skapes arbeidsplasser i byggefasen. Men når støvet har lagt seg, er de store gevinstene på Googles hender.

Det vi derimot tar på oss, er risiko:

• Risiko for at strøm blir dyrere og mindre tilgjengelig for oss selv.

• Risiko for at Norge blir mer sårbart i en krisesituasjon.

• Risiko for at viktige deler av vår digitale fremtid kontrolleres av en utenlandsk aktør.

Dette handler om noe langt mer enn bare et datasenter i Skien. Det handler om hvorvidt vi ønsker at vår digitale infrastruktur skal være eid og styrt av norske interesser – eller om vi skal gi bort kontrollen bit for bit.

En feilvurdering i ettertid?

Det er derfor ikke rart at enkelte lokalpolitikere nå begynner å stille spørsmål i ettertid. Kanskje de lot seg blende av de store pengene og de flotte overskriftene. Kanskje de undervurderte konsekvensene for strømnettet, sikkerheten og lokalsamfunnet.

Når beslutningen først er tatt, er det nesten umulig å snu. Toget ruller videre. Men spørsmålene må likevel stilles. For det er først når vi begynner å se på helheten at vi forstår hva vi egentlig har gitt fra oss.

Dette er ikke bare et lokalt spørsmål for Skien. Det er et nasjonalt spørsmål om fremtid, sikkerhet og kontroll.

Vil vi være en nasjon som tar vare på egne ressurser og bygger vår egen digitale infrastruktur – eller vil vi la globale giganter bestemme, mens vi sitter igjen med smuler?

Svaret på dette spørsmålet vil avgjøre mer enn vi aner.