Energikrisens vinnere – og hvorfor den aldri tar slutt

Vi blir fortalt at energikrisen skyldes uforutsette hendelser – krig, tørke, klimaendringer og ustabile markeder. Men krisen har vist seg å være mer enn et midlertidig problem: Den har blitt en ny normaltilstand som omformer hele energisektoren. Spørsmålet vi bør stille er: Er dette et uhell – eller en bevisst modell for makt og profitt?

Fra nasjonalressurs til global handelsvare

I mange tiår var norsk strøm en nasjonalressurs. Prisene var lave, produksjonen ren og stabil, og systemet var under politisk kontroll. Strøm ble sett på som infrastruktur – en grunnleggende forutsetning for samfunnets drift, ikke en handelsvare.

Alt dette begynte å endre seg på 1990-tallet, da Norge liberaliserte energimarkedet og åpnet for handel gjennom Nord Pool – den nordiske kraftbørsen. Dette var en del av en internasjonal trend mot markedsstyring, der energi ikke lenger ble priset etter kostnadene ved produksjon, men etter markedsverdi.

Hvordan energiprisene nå settes

På papiret er modellen enkel:

• Kraftprodusenter legger inn tilbud om hvor mye de kan levere og til hvilken pris.

• Kjøpere legger inn etterspørsel.

• Prisen settes av den dyreste strømmen som må til for å dekke behovet.

I praksis betyr det at billig, norsk vannkraft får samme pris som dyr kullkraft eller gasskraft i EU – fordi vi gjennom utenlandskablene er koblet til et mye større marked. Når Tyskland har høye priser, følger Norge etter, selv med fulle vannmagasin.

Utenlandskablene – den nye prismotoren

Kabler til Storbritannia (North Sea Link) og Tyskland (NordLink) ble solgt inn som prosjekter som ville gi oss større forsyningssikkerhet og bedre priser over tid.
Men de har i stedet knyttet oss tettere til markeder med langt høyere prisnivå. Resultatet er at eksportinteressene ofte overstyrer hensynet til nasjonale priser.

Kablene gjør også at norske kraftpriser i større grad styres av gassprisen i Europa – en pris som er ekstremt følsom for geopolitiske hendelser. Når gassprisen går opp, drar den strømprisen med seg, uansett om vannmagasinene våre er fulle.

Hvem tjener på dette?

• Kraftselskapene får rekordinntekter fordi de får EU-priser for norsk vannkraft.

• Staten henter inn enorme summer gjennom grunnrenteskatt og merverdiavgift på høye strømpriser.

• Mellomledd og tradere tjener på kortsiktige prisbevegelser.

• Internasjonale investorer som kjøper seg inn i norske kraftselskap, får tilgang til stabile overskudd.

Når så mange sentrale aktører tjener på at prisene er høye, er det liten økonomisk motivasjon til å endre systemet.

Krisen som politisk verktøy

Energikrisen har også en politisk funksjon. Den brukes til å legitimere:

• Utbygging av vindkraft på land og hav, til tross for lokal motstand.

• Elektrifisering av sokkelen, som øker etterspørselen etter strøm og holder prisene høye.

• Overføring av mer styring til EU, gjennom ACER og EØS-tilpasning.

Krisen skaper en følelse av nødvendighet – “vi må handle nå” – som gjør at prosjekter som tidligere ville møtt massiv motstand, glir lettere gjennom.

Hvordan det holdes gående

For å opprettholde krisefølelsen brukes flere mekanismer:

• Eksporten prioriteres selv i perioder med høye priser.

• Magasinene kjøres lave for å presse opp prisene i kommende måneder.

• “Midlertidige” støttetiltak gjør at folk tåler krisen uten å kreve systemendring.

• Narrativet om ustabilitet brukes i mediene for å forsvare prisnivået.

Fra energi til maktstruktur

Når vi ser på helheten, blir det tydelig at energikrisen ikke bare handler om priser og produksjon. Den handler om kontroll. Strøm er grunnlaget for alt i et moderne samfunn. Den som kontrollerer tilgangen og prisen, kontrollerer i praksis økonomien – og dermed folks liv.

Dette skaper en maktstruktur der folkevalgte i liten grad kan eller vil gripe inn, fordi systemet er låst til internasjonale avtaler og markedsmekanismer.

Energikrisen vil ikke “gå over” slik mange håper. Den er en del av et nytt energiregime, der markedet og eksportinteressene styrer mer enn nasjonale behov.
Så lenge de som sitter på toppen tjener mest når prisene er høye, vil vi leve med en krise som egentlig er en forretningsmodell.
Spørsmålet er ikke lenger om vi kan få lavere priser – men hvem som faktisk vil det.