Det finnes bare to kjønn

Noen ganger må det mest grunnleggende sies høyt igjen. Ikke for å provosere, men for å holde fast ved virkeligheten – slik den faktisk er.

Når det selvsagte blir uklart

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Ikke fordi jeg ønsker konflikt, men fordi jeg opplever at noe helt grunnleggende er i ferd med å gli oss ut av hendene. Språket. Virkelighetsforståelsen. Det som før var selvsagt.

For meg er dette egentlig ikke komplisert. Det handler ikke om politikk, eller om å mene noe om enkeltmennesker. Det handler om natur. Om kropp. Om det som faktisk er.

Det finnes bare to kjønn.

Kroppen er ikke et begrep

Det har alltid vært slik. Ikke fordi vi har blitt enige om det, men fordi mennesket er biologisk. Kroppene våre er konkrete. De er ikke symbolske, ikke språklige, ikke flytende. Den ene kroppen produserer egg. Den andre produserer sæd. Hele vår forståelse av medisin, reproduksjon og biologi hviler på dette.

Dette er ikke noe som har endret seg. Det er bare måten vi snakker om det på som har gjort det.

Følelser er virkelige – men kjønn er ikke en følelse

Jeg opplever at stadig mer oppmerksomhet rettes mot subjektive opplevelser av kjønn. Nye ord introduseres, nye identiteter forventes anerkjent, og språket strekkes langt. Ord som «hen», «ikke-binær» og «flytende kjønn» brukes ofte som om de beskriver biologiske realiteter.

Følelser er virkelige. Opplevelser er virkelige. Mennesker kan kjenne på ubehag og fremmedgjøring i egen kropp, og det fortjener respekt. Men en følelse er ikke det samme som en kropp. Og kjønn er ikke en følelse.

Hvorfor dette faktisk betyr noe

Når vi begynner å gjøre biologi subjektiv, mister vi også forståelsen for hvorfor kjønn i det hele tatt har hatt betydning. Kvinners rettigheter er ikke bygget på identitet, men på kropp. På erfaringer som følger av å være kvinne biologisk – erfaringer som har gjort kvinner mer utsatt for vold, overgrep og urett.

Disse realitetene forsvinner ikke fordi språket vårt endres.

Når unntakene får styre

Jeg opplever at vi har fått et samfunn der unntakene har fått enorm plass, mens det stabile, kroppslige og faktiske nesten må forsvares. Det normale fremstilles som snevert, og det grunnleggende som kontroversielt.

Det sier noe om tiden vi lever i.

Å holde fast ved virkeligheten

For meg handler dette ikke om å avvise mennesker. Det handler om å holde fast ved virkeligheten. Et samfunn kan ikke bygges på følelser alene. Det må bygges på noe felles. Noe stabilt. Noe sant.

Det finnes bare to kjønn.

Det er ikke ment å såre. Det er ikke ment å være hardt. Det er ment å være ærlig. Og akkurat nå opplever jeg at ærlighet er det vi trenger mest – også når den ikke passer helt inn i tidsånden.