Da ordet skapte verden – hva visste de gamle om språkets kraft?

I noen av menneskehetens eldste fortellinger står ordet forbausende nær selve skapelsen. Navn kunne være hellige, bestemte lyder skulle gjentas, og gjennom ritualer fikk ordene en betydning som gikk langt utover vanlig tale. I dag tenker vi først og fremst på språk som kommunikasjon. Men ser vi nærmere etter, er det ikke sikkert at forestillingen om ordets skapende kraft er så fremmed som den først virker.

Før verden fikk form

Det finnes noe underlig ved måten ord dukker opp i menneskehetens gamle fortellinger. Vi møter dem ikke bare som et redskap mennesker bruker for å snakke sammen, men som noe som står nær selve skapelsen. I Første Mosebok kommer lyset etter en uttalelse: «La det bli lys.» I Johannesevangeliet åpnes fortellingen med den enda mer gåtefulle formuleringen «I begynnelsen var Ordet». Det greske logos rommer riktignok mer enn vårt vanlige begrep «ord». Det kan også forbindes med tale, fornuft, mening og orden. Likevel er bildet slående: Før den synlige verden får sin form, finnes noe som kan forstås som mening, orden eller uttrykk.

Lignende forestillinger dukker opp andre steder, selv om tradisjonene er forskjellige og ikke bør blandes sammen som om de fortalte den samme historien. I oldtidens Egypt finner vi den memfittiske skapelsesteologien, bevart på Shabaka-steinen, hvor skaperguden Ptah forbindes med hjertet og tungen. Hjertet var knyttet til tanke og forestilling, mens tungen uttrykte det hjertet hadde formet. Teksten beskriver hvordan det som tenkes i hjertet og uttrykkes gjennom tungen inngår i selve skapelsesordenen. I indiske tradisjoner fikk lyd og uttale en tilsvarende dyp betydning. Mantraer ble ikke bare forstått som setninger som formidlet et budskap; lyd, rytme og korrekt gjentakelse kunne selv være religiøst betydningsfulle. I Mandukya-upanishaden åpnes teksten med den bemerkelsesverdige forestillingen om at stavelsen Om omfatter «alt dette» – fortid, nåtid, fremtid og det som ligger utenfor tiden.

Det betyr selvfølgelig ikke at egypterne, de vediske tradisjonene og de bibelske forfatterne beskrev det samme. Men likheten er interessant. På svært forskjellige steder finner vi mennesker som ga ord, lyd og navn en betydning langt utover det vi vanligvis forbinder med kommunikasjon.

Kanskje bør vi derfor begynne et annet sted enn med spørsmålet om de gamle hadde rett. Vi kan heller spørre hvorfor mennesker, på forskjellige steder og til forskjellige tider, oppfattet språket som noe så betydningsfullt.

Da et ord måtte huskes

For å forstå dette må vi forsøke å forestille oss en verden før bøker, skjermer og søkemotorer. Store deler av menneskehetens historie ble kunnskap båret av mennesker. Historier, slektslinjer, lover, bønner, erfaringer og fortellinger måtte huskes og gis videre. Dersom ingen lenger kunne fortellingen, kunne den ganske enkelt forsvinne.

I en slik verden må det talte ordet ha hatt en annen tyngde. En ed kunne binde mennesker sammen. Et navn kunne fortelle hvem du var og hvor du hørte hjemme. En sang kunne bære kunnskap gjennom generasjoner. Ordene til en gammel person kunne fortsette å leve lenge etter at personen selv var borte, dersom noen husket dem.

Vi tenker gjerne på språk som et system vi bruker til å beskrive en virkelighet som allerede finnes. Først finnes treet, deretter gir vi det et navn. Først skjer hendelsen, så forteller vi om den. Men forholdet mellom språk og virkelighet er mer sammensatt enn som så, for idet vi gir noe et navn, skjer det også noe med måten vi oppfatter det på.

Tenk på en følelse du har kjent mange ganger uten å ha et godt ord for den. Den har vært virkelig hele tiden, men vanskelig å gripe. Så møter du et begrep som beskriver nettopp denne erfaringen. Plutselig kan du kjenne den igjen, snakke om den, sammenligne den med andre erfaringer og legge merke til når den oppstår. Ordet skapte ikke følelsen, men det gjorde noe med forholdet mellom følelsen og bevisstheten din.

Det samme skjer når et barn lærer språk. Verden består først av et nesten uoversiktlig landskap av mennesker, former, lyder, hendelser og sanseinntrykk. Etter hvert kommer ordene: hund, katt, varm, kald, min, din, før, etter, riktig, galt. Gradvis får verden et kart. Ikke fordi ordene skaper dyrene, menneskene eller landskapet, men fordi de hjelper oss å skille, ordne og forstå det vi møter.

Og et kart viser aldri alt.

Makten i et navn

Her blir de gamle forestillingene om navn særlig interessante. I flere egyptiske fortellinger forbindes kjennskap til et guddommelig eller skjult navn med makt. I jødisk tradisjon fikk Guds firebokstavsnavn, tetragrammet YHWH, en helt spesiell stilling. Navnet står skrevet i den hebraiske Bibelen, men har gjennom en lang tradisjon ikke blitt uttalt slik det står skrevet. I stedet brukes blant annet Adonai, «Herren», eller HaShem, «Navnet». Den opprinnelige uttalen er derfor heller ikke kjent med sikkerhet.

Også i folketro og fortellinger fra en rekke kulturer finner vi forestillingen om at det å kjenne et vesens egentlige navn innebærer en form for innflytelse over det. Vi trenger ikke forstå dette bokstavelig for å se at navngivning faktisk gjør noe viktig. Å gi noe et navn er også å skille det ut fra resten av verden. Når vi har et ord for noe, kan vi peke på det, diskutere det, huske det og bygge videre på det. Det som tidligere bare var en uklar erfaring kan bli et fenomen, og fenomenet kan etter hvert bli gjenstand for kunnskap.

Men navngivning har også en annen side. Ordene vi velger kan begynne å styre hvordan vi oppfatter det vi har navngitt. Det er forskjell på å omtale et menneske som nabo, fremmed, konkurrent eller fiende. Personen foran oss kan være den samme, men ordene plasserer vedkommende i forskjellige fortellinger. På samme måte kan vi beskrive en hendelse som et problem, en krise, en utfordring eller en mulighet. Ingen av ordene trenger å være direkte usanne, men hvert av dem trekker oppmerksomheten vår i en bestemt retning.

Språket blir dermed både et vindu mot virkeligheten og et filter vi ser den gjennom. Det hjelper oss å forstå, men kan også begrense hva vi legger merke til. Mennesker oppdaget denne forbindelsen mellom navn, forståelse og makt lenge før vi fikk moderne språkvitenskap til å beskrive den.

Når ordene faktisk gjør noe

Vi sier fortsatt «det er bare ord» når vi ønsker å skille tale fra handling. Likevel finnes det situasjoner hvor dette skillet nesten forsvinner. Når et menneske sier «jeg lover», har ingen fysisk gjenstand oppstått, men en forpliktelse finnes nå mellom mennesker. Når en dommer avsier en dom, består ordene fortsatt bare av tale, men de kan endre resten av et menneskes liv. Når to mennesker sier ja til hverandre under en vielse, er ordene en del av en handling som kan få både sosial og juridisk betydning.

På 1900-tallet undersøkte språkfilosofen J. L. Austin nettopp denne siden av språket. Han viste hvordan enkelte ytringer ikke bare beskriver noe som skjer. Under de riktige omstendighetene er det å uttale ordene selv en del av handlingen. Et løfte, en utnevnelse eller en erklæring fungerer fordi ordene inngår i en sosial sammenheng hvor mennesker og institusjoner anerkjenner hva de betyr.

Det samme prinsippet finnes i langt større deler av samfunnet. Penger fungerer fordi mennesker og institusjoner anerkjenner hva tallene representerer. Eiendom eksisterer fysisk, men eierskapet bæres av avtaler, lover, registre og en felles forståelse av hva «å eie» betyr. Et selskap kan ikke finnes ute i naturen slik en stein eller et tre gjør, men det kan eie bygninger, ansette mennesker, inngå kontrakter og gå konkurs. En landegrense kan være usynlig dersom vi står midt ute i terrenget, men noen få meter kan avgjøre hvilke lover som gjelder.

Vi lever altså omgitt av virkeligheter som ikke kan reduseres til de fysiske gjenstandene de er knyttet til. De eksisterer fordi mennesker deler bestemte betydninger, og disse betydningene overføres og opprettholdes gjennom språk, symboler og handlinger.

Den gamle tanken om ordets skapende kraft får dermed en annen klang. Ikke fordi mennesket kan uttale et ord og skape en stjerne, men fordi ord hele tiden er med på å forme den menneskelige verden.

Fra det usynlige til det synlige

Nesten alt mennesker har bygget har på et tidspunkt eksistert som noe usynlig. Et hus eksisterte som forestilling før den første veggen ble reist. En lov eksisterte som idé og formulering før den kunne håndheves. En organisasjon begynte som en tanke før den fikk ansatte, bygninger og økonomi. Selv store samfunnsendringer kan begynne med noe så lite som en tanke som finner ord, og ord som finner andre mennesker.

Mellom forestillingen og resultatet ligger selvfølgelig arbeid, materialer, tilfeldigheter, motstand og utallige andre forhold. Men bevegelsen er likevel gjenkjennelig: En tanke får et uttrykk. Uttrykket kan deles. Det som deles kan bli til en felles forestilling, forestillingen kan påvirke beslutninger, og beslutninger kan bli til handling. På den måten kan noe som begynte som fullstendig usynlig til slutt sette tydelige spor i den fysiske verden.

Her finnes også en viktig grense. Moderne forestillinger om at bestemte tanker eller ord alene kan få universet til å levere det vi ønsker oss, går langt utover det vi har grunnlag for å hevde. Men det betyr ikke at ordene våre er uten skapende betydning. Mennesker handler ut fra det de tror, forventer, frykter og håper på, og mye av dette formes gjennom fortellingene vi forteller hverandre – og oss selv.

Hvorfor gjentok de de samme ordene?

Dette fører oss tilbake til ritualene. Gjennom tusenvis av år har mennesker samlet seg for å uttale bestemte ord på bestemte måter. Bønner, mantraer, eder, salmer, velsignelser og besvergelser finnes i svært forskjellige kulturer. Ofte skulle ordene gjentas, noen ganger sammen med bestemte bevegelser, rytmer eller musikk.

Sett utenfra kan dette virke fremmed. Men ritualet samler flere av de sterkeste måtene mennesker skaper og opplever mening på. Ord kombineres med symboler, kropp, rytme, forventning, følelser, gjentakelse og fellesskap. Det som ellers bare ville vært en tanke, får en fysisk ramme. Mennesket sier noe, gjør noe og opplever noe sammen med andre.

Et bryllup er fortsatt et enkelt eksempel. Kjærligheten mellom to mennesker trenger ingen seremoni for å eksistere, men ritualet markerer en overgang. Ord uttales foran vitner, symboler utveksles og noe som tidligere først og fremst tilhørte de to menneskene får en sosial og ofte juridisk form. Når de går ut igjen, er de fremdeles de samme menneskene, men noe ved deres plass i den menneskelige verden er forandret.

Forskning på blant annet felles sang, rytme og synkroniserte handlinger viser at slike aktiviteter under enkelte forhold kan påvirke opplevelsen av samhørighet og samarbeid. Det betyr ikke at vitenskapen dermed har forklart ritualenes religiøse eller åndelige betydning. Men det forteller oss at noen av elementene mennesker har brukt i ritualer gjennom svært lang tid faktisk kan påvirke hvordan vi opplever oss selv og hverandre.

Kanskje var ritualet aldri bare ordene. Kanskje var kraften nettopp samspillet mellom ordet, kroppen, symbolet, fellesskapet og betydningen menneskene ga det som skjedde.

Når ord bygger en verden vi begynner å tro på

Det finnes også en mørkere side ved dette. De samme mekanismene som kan bygge fellesskap kan brukes til å skape avstand. Historien viser hvor mye som kan skje når språket rundt en gruppe mennesker gradvis endres. Et menneske kan først omtales som nabo, senere som fremmed, deretter som problem og til slutt som trussel. Kroppen er den samme, men fortellingen rundt den har forandret seg, og når nok mennesker begynner å dele den fortellingen kan ordene etter hvert få svært fysiske konsekvenser.

Propaganda er et tydelig eksempel, men mekanismen finnes også i hverdagen. Ordene vi bruker bestemmer ikke automatisk hva vi gjør, men de kan påvirke hvilke muligheter vi ser. Et menneske som gjennom mange år forteller seg selv at «slik er jeg bare», kan etter hvert slutte å undersøke om forandring faktisk er mulig. Et samfunn som gjentar at en bestemt utvikling er uunngåelig, kan slutte å lete etter alternativer.

Å gjenta positive setninger skaper ikke automatisk helse, rikdom eller lykke. Men det motsatte ytterpunktet – at språket vårt ikke spiller noen rolle – er heller ikke særlig overbevisende. Ordene påvirker hvordan vi fortolker verden, og fortolkningen kan igjen påvirke hvordan vi handler i den.

Det er en jordnær form for skaperkraft, men kanskje en større en enn vi vanligvis tenker over.

Hva forsøkte de gamle å fortelle?

Når vi vender tilbake til de gamle tekstene etter denne reisen, ser de kanskje litt annerledes ut. «I begynnelsen var Ordet» trenger ikke reduseres til en tidlig teori om lyd, like lite som indiske forestillinger om hellig lyd bør omskrives til moderne fysikk. Det er fristende å hente inn ord som vibrasjon, energi, frekvens og informasjon og hevde at oldtidens mennesker egentlig beskrev vitenskap vi først nå begynner å forstå. Men da risikerer vi å legge våre egne begreper inn i tekster som ble til innenfor helt andre verdensbilder.

Vi trenger heller ikke gjøre det for at forestillingene skal være interessante.

For under dem ligger en observasjon som fortsatt er relevant: Mennesker lever ikke bare blant ting, men blant betydninger. Et fjell er stein, men kan samtidig være hjem, grense, hellig sted eller landemerke. En ring er metall, men kan også være et løfte. Et stykke papir er cellulose og blekk, men kan være et skjøte, en dom eller en pengeseddel. Den fysiske verden og den menneskelige betydningsverdenen ligger over hverandre og påvirker hverandre hele tiden.

Forbindelsen mellom dem går ofte gjennom symboler og ord.

Det kan være en av grunnene til at ordet dukker opp så nær skapelsen i gamle fortellinger. Kanskje handler det ikke bare om lyd, men om overgangen fra kaos til orden, fra det uformede til det som kan skilles ut, forstås og gis mening. I vår menneskelige erfaring skjer noe viktig når vi kan gripe et fenomen, skille det fra noe annet og gi det en plass i fortellingen vår.

Det betyr ikke at vi dermed har funnet den riktige tolkningen av de gamle tekstene. De kan ha vært forstått langt mer religiøst og bokstavelig av menneskene som levde med dem. Symbolene kan også ha rommet flere betydninger samtidig. Og kanskje er nettopp det en del av grunnen til at noen av disse tekstene fortsatt leses: Nye mennesker møter de samme ordene fra helt andre tider og oppdager nye spørsmål i dem.

Ordet som fortsatt skaper

Vi lever i dag i en verden med flere ord enn noe tidligere menneske kunne forestille seg. Hver dag passerer enorme mengder tekst, tale, bilder og budskap gjennom livene våre. Ordene er blitt så mange at vi kanskje legger mindre merke til hvert enkelt av dem. Likevel har de ikke mistet evnen til å forme den menneskelige virkeligheten.

En idé kan fortsatt bli til en setning. Setningen kan finne andre mennesker. De kan begynne å dele den, diskutere den og handle etter den. Noen ganger blir resultatet et vennskap, en familie eller en virksomhet. Andre ganger blir det en politisk bevegelse, en konflikt eller en ny måte å forstå verden på. Og noen ganger overlever ordene mennesket som uttalte dem med hundrevis eller tusenvis av år.

Det er i seg selv ganske merkelig. Et menneske kan dø. Stemmen stilner, kroppen forsvinner og hele verden personen kjente kan gå under. Likevel kan en tanke som en gang ble gitt form gjennom ord våkne til liv igjen i bevisstheten til et menneske som blir født århundrer senere.

Kanskje trenger vi derfor ikke velge mellom å tro at ord har en mystisk makt over universet og å redusere dem til tilfeldige lyder vi bruker for å kommunisere. Ordene våre skaper ikke fjellene, havet eller stjernene, men de er med på å skape forholdet vårt til dem. De former løfter og lover, identiteter og fellesskap, håp og frykt, fortellingene om hvem vi har vært og forestillingene om hvem vi kan bli. Og gjennom menneskene som bærer disse forestillingene videre, kan ordene få konsekvenser i den fysiske verden.

Så kanskje det mest interessante spørsmålet ikke er om de gamle hadde rett da de ga ordet en skapende kraft.

Kanskje spørsmålet er hvorfor vi noen gang sluttet å legge merke til hvor mye det faktisk skaper.