Bryter regjeringen Grunnloven i praksis?

Grunnloven av 1814 er vår høyeste lov. Den er mer enn et juridisk dokument – den er et løfte fra staten til folket om at friheten, rettighetene og selvstyret skal beskyttes, uansett hvem som sitter ved makten. Men hva skjer når regjeringer begynner å tøye grensene for hva Grunnloven tillater? Når avgjørelser tas som undergraver prinsippene den bygger på, uten at folket blir spurt?

Det er her vi må stille spørsmålet: Bryter regjeringen i praksis Grunnloven?

Suverenitet – gir vi bort landet bit for bit?

Grunnloven slår fast at Norge er et fritt og selvstendig rike. Likevel har vi gang på gang overført makt til Brussel gjennom EØS-avtalen. Mest tydelig ble dette med energibyrået ACER, hvor vi i realiteten har gitt EU stor innflytelse over vår egen strøm og kraftpolitikk.

Dette ble vedtatt uten det nødvendige tre firedels flertallet som Grunnloven krever ved avståelse av suverenitet. Mange jurister har pekt på at dette kan være grunnlovsstridig. Likevel ble det dyttet gjennom – med henvisning til at det “bare” var en teknisk tilpasning. Men for folk flest var konsekvensene alt annet enn tekniske: Strømpriser vi aldri før har sett, og en følelse av at vi har mistet kontrollen over vår egen energi.

Pandemitiltakene – når rettigheter settes på pause

Under pandemien opplevde vi et Norge vi knapt kunne forestille oss. Portforbudslignende regler, vaksinepass, stengte skoler og tvangskarantenebestemmelser. Tiltak som brøt med retten til bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og rettssikkerhet – alle nedfelt i Grunnloven.

Regjeringen brukte smittevernloven til å legitimere alt dette. Men spørsmålet mange stilte seg var: Kan en vanlig lov faktisk settes over Grunnloven? Eller ble grunnleggende rettigheter ofret på et øyeblikks panikk?

Støre-regjeringen videreførte og forlenget tiltakene. I ettertid er det som om hele samfunnet helst vil glemme, men for den som våger å se tilbake, står spørsmålet igjen: Var dette egentlig lov?

Krig og fred – hvem bestemmer?

Grunnloven er klar: Det er Stortinget som avgjør om Norge skal delta i krig. Likevel har regjeringen sendt våpen, utstyr og støtte til Ukraina uten bred og åpen behandling. Beslutningene ble presentert som selvfølgeligheter, nærmest som om Norge ikke hadde et valg.

Her kan man spørre: Har vi en regjering som handler på vegne av folket, eller på vegne av internasjonale allianser? Når avgjørelser tas bak lukkede dører, uten at befolkningen får innsyn eller reell debatt, er vi da tro mot Grunnloven – eller bryter vi den i ånd, om ikke i bokstav?

WHO og de nye kriselovene

Nå står vi foran noe nytt: en global pandemiavtale med WHO. Den kan i praksis gi en internasjonal organisasjon rett til å definere hva en krise er, og hvilke tiltak som skal gjelde – også i Norge.

Dette kan bety at fremtidige lockdowns, vaksinekrav eller reiserestriksjoner ikke lenger besluttes av folkevalgte i Norge, men av byråkrater i Genève. Grunnloven sier at suverenitet bare kan avstås med tre firedels flertall i Stortinget. Likevel er dette i ferd med å presses gjennom som en “avtale” – ikke en avståelse. Nok en gang ser vi hvordan jussen tøyes for å tjene systemet.

Habilitet og tillit

Selv på hjemmebane har tilliten fått seg et skudd for baugen. Statsråder som Ola Borten Moe og Anniken Huitfeldt har havnet i habilitetsskandaler der personlige økonomiske interesser har blandet seg inn i statens beslutninger. Grunnloven handler ikke bare om formelle paragrafer, men om prinsippet om folkestyre, åpenhet og tillit. Når politikere selv ikke følger spillereglene, uthules fundamentet som alt hviler på.

Tilbake til det grunnleggende spørsmålet

Bryter regjeringen Grunnloven i praksis? Kanskje ikke alltid i bokstaven – men i ånden, ja. Når man stadig finner smutthull, “tilpasninger” og tekniske forklaringer for å frata folket innflytelse, er det et klart brudd på løftet fra 1814: at makten skal ligge hos folket.

Det som er lovlig, er ikke alltid rett. Og det som er formelt korrekt, kan likevel være grunnlovsstridig i sitt innerste vesen.

Kanskje er den største faren ikke at Grunnloven brytes åpenlyst, men at den uthules litt etter litt. Når vi venner oss til at makt flyttes ut av landet. Når vi aksepterer at kriser kan sette rettigheter på pause. Når vi ser at folkevalgte glemmer at de først og fremst er valgt for å tjene oss, ikke systemet.

Grunnloven er bare papir hvis ingen forsvarer den. Den lever kun så lenge folket holder politikerne ansvarlige og minner dem på at de er forvaltere, ikke eiere, av vår frihet.