Abel – Broren som mistet livet, og blodet som ropte fra jorden
BIBELENS GLEMTE FORTELLINGER · DEL 4
Fra det første mennesket til den siste åpenbaringen
Han fikk ingen egen slekt, grunnla ingen by og etterlot seg ingen fortelling om et langt liv. Likevel ble Abel en av de mest betydningsfulle skikkelsene i Bibelens første kapitler. Han var den yngre broren, gjeteren som brakte et offer Gud tok imot, og mennesket som ifølge fortellingen ble drept av sin egen bror. Men bak den velkjente tragedien finnes spørsmål som sjelden får særlig oppmerksomhet.
Hva forteller de eldste skriftene om livet hans før drapet? Hvorfor ble nettopp hans offer godtatt? Og hvordan kunne et menneske som nesten ikke fikk noen egen stemme i fortellingen, bli stående som et symbol på rettferdighet gjennom tusenvis av år?

Et liv vi nesten ikke får høre om
Det finnes noe underlig ved historien om Abel. Han er en av de første menneskene vi møter i Bibelen, men vi får vite forbausende lite om hvem han var. Vi kjenner navnet hans, familien han tilhørte, arbeidet han utførte, og hendelsen som avsluttet livet hans. Resten er taushet.
Første Mosebok forteller at Eva fødte Abel etter Kain. Der Kains fødsel blir ledsaget av en uttalelse fra moren, får Abel ingen tilsvarende introduksjon. Han blir ganske enkelt presentert som Kains bror. Allerede her ser vi noe som skal følge ham gjennom hele fortellingen: Abel blir i stor grad beskrevet gjennom forholdet til andre mennesker og gjennom det som senere skjer med ham.
Navnet hans er interessant. Det hebraiske Hevel, som vanligvis gjengis som Abel, er nært knyttet til et ord som kan bety pust, damp eller noe flyktig. Det samme ordet brukes gjentatte ganger i Forkynneren, der det beskriver hvor forgjengelig menneskelivet kan være. Det betyr ikke nødvendigvis at foreldrene ga ham et navn som skulle forutsi hans tidlige død. Vi vet heller ikke hvorfor navnet ble valgt. Men for senere lesere har forbindelsen mellom navnet og livets forgjengelighet vært vanskelig å overse.
Kain ble jorddyrker, mens Abel ble gjeter. Dermed møter vi to brødre som skaffer seg livsgrunnlaget på forskjellige måter. Den ene arbeider med jorden, den andre tar vare på dyrene. Dette er ikke bare en tilfeldig detalj, for arbeidet deres blir også utgangspunktet for offerhandlingene som senere skal forandre familiens historie.
Å være gjeter innebar langt mer enn å følge en flokk gjennom landskapet. Dyr måtte finne mat og vann, beskyttes mot farer og holdes samlet. Arbeidet krevde kjennskap til terrenget, årstidene og dyrenes behov. Vi kan ikke vite nøyaktig hvordan Abel utførte disse oppgavene, eller hvordan hverdagen hans så ut. Første Mosebok gir oss ingen slike beskrivelser. Men yrket forteller oss at han hadde et ansvar som strakte seg utover ham selv.
I senere bibelske fortellinger skal nettopp gjeteren bli en viktig skikkelse. Abraham og Jakob blir knyttet til husdyrflokker, Moses arbeider som gjeter før han leder israelittene ut av Egypt, og David blir hentet fra saueflokken før han blir konge. Gjeteren blir etter hvert også et religiøst bilde på omsorg og lederskap.
Vi bør likevel ikke legge alle disse senere forestillingene tilbake i Abels liv. Første Mosebok sier ikke at han var en leder eller en særlig vis mann. Den sier bare at han holdt sauer. Men når vi følger hvordan hans navn senere blir brukt, ser vi hvordan et enkelt menneske fra urhistorien fikk en betydning som strakte seg langt utover den korte fortellingen om ham.
Og det er kanskje verdt å begynne nettopp der: med Abel som et levende menneske i fortellingen, ikke bare som den første som ble drept.
To brødre, to offergaver
På et tidspunkt bringer både Kain og Abel et offer til Gud. Kain kommer med frukt fra jorden, mens Abel bringer av de førstefødte dyrene i flokken sin og av fettet deres.
Første Mosebok forteller at Gud så med velvilje på Abel og hans offer, men ikke på Kain og hans. Deretter beskrives Kains sinne, advarselen han får, og til slutt drapet. I Kains historie var det naturlig å undersøke hvordan han reagerte på avvisningen. Men når vi følger Abel, blir et annet spørsmål viktigere: Hva var det egentlig ved hans offer som gjorde at det ble tatt imot?
Det første vi må være oppmerksomme på, er hva teksten ikke sier. Den forklarer ikke uttrykkelig hvorfor Gud vurderte ofrene forskjellig. Den sier heller ikke at alle ofre fra dyr var bedre enn ofre fra planter. Senere i Bibelen finner vi både dyreofre og grødeofre som anerkjente deler av israelittenes religiøse praksis.
En detalj har likevel fått stor betydning i tolkningen. Abel bringer av de førstefødte dyrene og fettet deres, mens Kains gave beskrives mer generelt som frukt fra jorden. Noen har derfor forstått forskjellen som et spørsmål om hva brødrene valgte å gi. Abel kan ha gitt noe av det beste han hadde, mens Kains offer ikke blir beskrevet på samme måte.
Det er en mulig lesning, men ikke en forklaring Første Mosebok selv fastslår.
En annen forståelse kommer tydeligere frem i Det nye testamentet. I Hebreerbrevet 11,4 står det at Abel ved tro bar frem et bedre offer enn Kain, og at han gjennom dette fikk vitnesbyrd om å være rettferdig. Her flyttes oppmerksomheten fra selve offergaven til mennesket som gir den. Det er ikke bare spørsmålet om hva Abel la frem, men om troen som lå bak handlingen.
Dette er en senere kristen fortolkning av den eldre fortellingen, og den må forstås som nettopp det. Hebreerbrevet ble skrevet i en helt annen historisk sammenheng enn Første Mosebok. Men det viser hvordan Abel etter hvert ble forstått som mer enn et uskyldig offer for vold. Han ble også et eksempel på tillit til Gud.
Vi får aldri høre Abel selv forklare hvorfor han valgte de førstefødte dyrene. Vi vet ikke hva han tenkte om brorens offer, eller om han i det hele tatt var klar over hvor sterkt Kain reagerte på forskjellen mellom dem. Det finnes ingen samtale mellom brødrene om dette i den hebraiske hovedteksten.
Denne tausheten er viktig. Gjennom århundrene har fortellere og kunstnere fylt den med forestillinger om rivalisering, sjalusi og et forhold som gradvis ble ødelagt. Men dersom vi holder oss til de eldste tekstene, vet vi ikke hvor lenge konflikten utviklet seg, eller om Abel forstod hvilken fare han befant seg i.
Det vi vet, er at en handling som i utgangspunktet handlet om å gi noe til Gud, ble etterfulgt av en tragedie mellom to brødre.
Og det var ikke Abel som fikk anledning til å fortelle hva som skjedde.
Den dagen Abel ikke kom tilbake
Første Mosebok 4,8 beskriver drapet med svært få ord. Kain snakker med Abel, og mens de er ute på marken, reiser Kain seg mot broren og dreper ham.
Den hebraiske teksten forteller ikke hva Kain sa. I den greske Septuaginta og enkelte andre gamle tekstvitner finnes en lengre formulering der Kain ber Abel bli med ut på marken. Det kan gi inntrykk av at Kain lokket broren bort fra andre mennesker, men den detaljerte samtalen finnes ikke i den hebraiske tekstformen som King James Bible bygger på.
Vi får heller ingen beskrivelse av Abels reaksjon. Han får ingen siste replikk, ingen mulighet til å forsvare seg og ingen scene der han forstår hva som er i ferd med å skje. Fortellingen lar selve drapet stå nesten uten detaljer.
Det kan være lett å overse hvor spesielt dette er. Vi møter den første uttrykkelige beretningen om et menneske som tar livet av et annet, men teksten bruker ikke mange ord på voldshandlingen. I stedet vender den oppmerksomheten mot det som følger etterpå: spørsmålet om ansvar, forsøket på å skjule forbrytelsen og blodet som roper fra jorden.
Abel er død, men han forsvinner ikke fra fortellingen.
Når Gud spør Kain hvor broren er, svarer Kain at han ikke vet det. Deretter spør han om han er sin brors vokter. Svaret han får, er at Abels blod roper fra jorden.
Det er et av de mest kraftfulle bildene i hele Bibelens urhistorie.
Blodet beskrives som om det har en stemme, selv om mennesket som mistet det, ikke lenger kan snakke. Fortellingen gir dermed den døde en form for nærvær. Abel kan ikke selv kreve rettferdighet, men det som har skjedd med ham, blir ikke borte.
I den hebraiske teksten brukes en formulering som kan gjengis som at brorens blod roper fra bakken. Ordet for blod står i en form som også har gitt opphav til senere tolkninger om at ikke bare Abel, men også mulige etterkommere som aldri fikk leve, var rammet av drapet. Dette finner vi blant annet i rabbinsk fortolkning. Men Første Mosebok forklarer ikke uttrykket på den måten. Den grunnleggende betydningen er at drapet ikke kan skjules for Gud.
For Abel er dette fortellingens siste direkte hendelse. Vi får ikke vite hvor kroppen hans ble lagt, om familien fant ham, eller hvordan foreldrene fikk høre hva som hadde skjedd. Bibelen forteller heller ikke om noen begravelse.
Det er først når vi går til andre gamle skrifter, at sorgen etter Abel får en tydeligere plass.
Sorgen som ble værende hos Adam og Eva
Jubileerboken, et jødisk skrift fra tiden før vår tidsregning, forteller historien om de første menneskene med en langt mer detaljert tidsregning enn Første Mosebok.
I kapittel fire plasseres Abels fødsel i den fjerde syvårsperioden av det andre jubileet, omtrent mellom år 71 og 77 etter skapelsen i skriftets eget kronologiske system. Drapet plasseres i den første syvårsperioden av det tredje jubileet, mellom år 99 og 105. Skriftet oppgir altså bestemte perioder for hendelsene, men ikke Abels nøyaktige alder da han døde.
Dette er ikke historiske dateringer. De viser hvordan Jubileerbokens forfatter ordnet urhistorien i et system av jubileer og syvårsperioder.
Det mest gripende tillegget kommer imidlertid etter drapet. Jubileerboken forteller at Adam og Eva sørget over Abel gjennom fire syvårsperioder. Først senere beskrives en ny begynnelse da de får sønnen Set, som blir knyttet til tanken om et nytt barn i stedet for Abel.
Her får tapet en varighet som mangler i den korte fortellingen i Første Mosebok. Sorgen blir ikke noe som er over når neste hendelse begynner. Den følger foreldrene gjennom mange år.
Vi vet ikke hvordan Adam og Eva faktisk sørget, og teksten gir oss heller ingen detaljerte beskrivelser av hverdagen deres i denne perioden. Men tidsangivelsen forteller oss hvordan forfatteren ønsket at tapet skulle forstås: Abel var ikke bare en person som måtte fjernes fra fortellingen for at Kains skjebne skulle begynne. Han var en sønn som etterlot seg et tomrom.
Det er også verdt å merke seg at Set ikke fremstilles som en gjenoppstått Abel. Han er et nytt barn, med sitt eget navn og sin egen plass i slekten. I Første Mosebok 4,25 knytter Eva fødselen til at Gud har gitt henne et annet avkom i stedet for Abel, som Kain drepte.
Det er en enkel formulering, men den forteller noe vesentlig. Abels død ble husket også etter at familien fortsatte å vokse.
Senere fortellinger om Adam og Eva har utvidet denne sorgen ytterligere. I teksttradisjoner som gjerne samles under betegnelsen Adams og Evas liv, finnes blant annet drømmer og varsler som knyttes til sønnenes skjebne. I noen versjoner drømmer Eva om at Kain drikker Abels blod, og foreldrene forsøker å holde brødrene fra hverandre.
Slike beretninger finnes ikke i Første Mosebok. De tilhører senere teksttradisjoner som er bevart i forskjellige språk og utgaver, og som ikke alltid forteller hendelsene på samme måte. Vi kan derfor ikke bruke dem som sikre opplysninger om Abels liv. Men de viser hvordan mennesker i antikken forsøkte å forstå en tragedie som den bibelske hovedteksten bare gir oss noen få glimt av.
For hva gjør en familie når det ene barnet blir drept av det andre? Hvordan sørger man over den døde, samtidig som den skyldige fortsatt lever?
Første Mosebok svarer ikke direkte på dette. Jubileerboken og de senere tradisjonene forsøker å gi sorgen en større plass, men lar fortsatt mye være usagt.
Det som blir stående igjen, er at Abel ikke fikk noen egen fremtid. Det var de som overlevde ham, som måtte bære fortellingen videre.
Fra den første døde til den rettferdige Abel
Etter de første kapitlene i Første Mosebok kunne Abel ha blitt stående som en skikkelse som bare hørte til menneskehetens begynnelse. Men slik gikk det ikke.
Navnet hans dukker opp igjen i Det nye testamentet, der han får en tydeligere moralsk og religiøs betydning.
I Matteusevangeliet 23,35 omtaler Jesus Abel som rettferdig i en tale om uskyldig blod som er blitt utøst. Her står Abel ved begynnelsen av en lang historie om mennesker som blir drept til tross for at de fremstilles som rettferdige. Det er ikke lenger bare forholdet mellom to brødre som er viktig. Abel blir et bilde på mennesker som lider urett.
I Første Johannesbrev 3,12 brukes Kain og Abel som et eksempel på forskjellen mellom onde og rettferdige handlinger. Kain beskrives som en som drepte broren fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige.
Også dette er en senere fortolkning. Første Mosebok gir oss ikke en fullstendig beskrivelse av Abels karakter, og vi får ikke høre hvordan han oppførte seg gjennom livet. Men i den kristne tradisjonen blir han etter hvert forstått som en rettferdig mann, ikke bare fordi han døde, men fordi offeret hans og livet hans ble tolket som uttrykk for tro.
Hebreerbrevet går enda lenger. Der står det at Abel, selv om han er død, fortsatt taler gjennom sin tro.
Dette er et bemerkelsesverdig uttrykk når vi husker hvor lite Abel faktisk sier i den opprinnelige fortellingen. I Første Mosebok får han ingen direkte replikk. Likevel blir han i Hebreerbrevet beskrevet som en som fortsatt har en stemme.
Det handler naturligvis ikke om at han bokstavelig fortsetter å snakke. Det er en måte å uttrykke at handlingene hans og det som skjedde med ham, fortsatt har betydning for mennesker som lever lenge etterpå.
I Hebreerbrevet 12,24 finner vi dessuten en sammenligning mellom Abels blod og Jesu blod. Der beskrives Jesu blod som noe som taler bedre enn Abels. Innenfor den kristne teologiske sammenhengen blir dette gjerne forstått som en kontrast mellom blodet som roper etter rettferdighet, og blodet som knyttes til forsoning.
Her må vi igjen skille mellom tekstene. Dette er ikke en forklaring vi finner i Første Mosebok, men en teologisk tolkning som utvikles i Det nye testamentet.
Det interessante er hvordan Abel gjennom denne utviklingen får en stadig større plass i fortellingen om mennesket. Han begynner som en gjeter i urhistorien, blir offer for sin brors vold og ender som et symbol på både tro, rettferdighet og uskyldig lidelse.
Hans korte liv blir dermed tillagt en betydning som strekker seg langt utover det vi faktisk vet om ham.
Hva de gamle skriftene ikke forteller
Når vi arbeider med personer som Abel, er det fristende å fylle hullene i fortellingen. Vi kunne ha beskrevet hvordan han vokste opp, hva han lærte av foreldrene, hvordan han passet flokken sin, og hvilke samtaler han hadde med Kain før drapet. Vi kunne også ha forestilt oss hva han tenkte da offeret hans ble godtatt, eller hvordan han reagerte på brorens sinne.
Men dette ville vært våre egne forestillinger, ikke opplysninger fra kildene.
Vi vet ikke om Abel var gift eller hadde barn. Første Mosebok nevner ingen etterkommere etter ham, og slektslinjene føres videre gjennom andre personer. Vi vet heller ikke hvor lenge han arbeidet som gjeter, hvor han bodde, eller om han hadde et særlig nært forhold til noen av sine søsken.
Det finnes heller ingen arkeologiske funn som kan knyttes til Abel som historisk person. Ingen grav, ingen samtidige dokumenter og ingen uavhengige kilder som kan bekrefte hendelsene slik de beskrives i Første Mosebok.
Dette betyr ikke at fortellingen er uten verdi. Men det betyr at vi må være tydelige på hva slags kunnskap den gir oss.
Den forteller oss hvordan gamle religiøse tradisjoner beskrev menneskets første møte med drap og tap. Den viser hvordan skyld og ansvar ble forstått, og hvordan uskyldig blod kunne bli et bilde på urett som ikke måtte glemmes. Gjennom senere skrifter kan vi også følge hvordan fortellingen ble tolket på nye måter, etter hvert som mennesker stilte andre spørsmål til de gamle tekstene.
Abel blir dermed interessant nettopp fordi han er så lite beskrevet. Hans plass i historien bygger ikke på lange taler, store bragder eller en slekt som viderefører navnet hans. Den bygger på noen få handlinger og på det som ble gjort mot ham.
Det minner oss om noe som lett forsvinner når vi leser historie. Vi møter ofte fortiden gjennom navnene til dem som bygde byer, grunnla riker, vant kriger eller etterlot seg store verk. De som ble rammet av andres handlinger, får sjeldnere fortelle sin egen historie.
I Bibelens første familie blir dette skillet tydelig. Kain får en fortelling om et liv etter forbrytelsen. Han drar østover, får en sønn og blir knyttet til grunnleggelsen av en by. Abel får ingen tilsvarende fortsettelse.
Likevel er det Abel som gjennom senere tekster blir stående som et bilde på rettferdighet.

Stemmen som ikke forsvant
Det er kanskje dette som gjør Abels historie så annerledes enn de fleste andre fortellingene vi skal møte i denne serien. Han får nesten ingen tid til å bli kjent med leseren før livet hans tar slutt. Vi får ikke følge ham gjennom alderdommen, se barna hans vokse opp eller høre ham fortelle om erfaringene sine.
Men fraværet hans blir selve grunnen til at historien fortsetter å bli fortalt.
I Første Mosebok roper blodet hans fra jorden. I Jubileerboken sørger foreldrene over ham gjennom mange år. I Det nye testamentet blir han omtalt som rettferdig, og troen hans blir fremstilt som noe som fortsatt taler etter døden.
Disse tekstene ble til i forskjellige tider og med forskjellige formål. De kan ikke uten videre behandles som én sammenhengende historisk beretning. Men lest ved siden av hverandre viser de hvordan minnet om Abel forandret seg og fikk nye betydninger gjennom århundrene.
Det begynte med en familie som mistet en sønn og en bror. Senere ble det en fortelling om rettferdighet, skyld og menneskets ansvar for andre. Og til slutt ble Abel et navn som kunne brukes når mennesker forsøkte å sette ord på uretten som rammer dem som ikke lenger kan tale for seg selv.
Vi vet ikke hvem Abel egentlig var, utover det de gamle skriftene forteller. Men vi kan forstå hvorfor fortellingen om ham har overlevd. Den stiller et spørsmål som fortsatt angår oss: Hva skjer med sannheten når den som ble rammet, ikke lenger kan fortelle?
I Abels historie er svaret at det som skjedde, likevel ikke blir glemt.
Kain levde videre øst for Eden, mens Adam og Eva måtte finne en måte å fortsette livet på etter tapet av begge sønnene slik de hadde kjent dem. Den ene var død. Den andre hadde forlatt familien.
Men den første familien bestod av flere mennesker enn dem som fikk hovedrollene i fortellingen. Mellom de kjente navnene finner vi også en datter som ikke nevnes i Første Mosebok, men som får en viktig plass i Jubileerbokens beretning om menneskehetens første generasjoner.
Hun het Awan. Og ifølge denne gamle tradisjonen skulle hennes liv bli knyttet til nettopp den broren som hadde drept Abel.
Awan – Den glemte datteren og kvinnen som fulgte Kain øst for Eden.