17. Mai – hvem feirer vi egentlig?

Gratulerer med dagen sier alle til hverandre, der de lystig går rundt med smil om ansiktet og velpyntet. Hva er det vi feirer spør jeg. Grunnlovsdagen svarer de. Norges bursdag svarer barna. For det er vel barnas dag, med is og leker og tog, faner og sang og musikk?

Men grunnlovsdagen. Virkelig? Det tenker nå jeg. Fedrelandet? Som våre folkevalgte vel er i ferd med å gi bort, og som begynner nærme seg en råvarekoloni under EUs styre gjennom EØS-avtalen? Nei, la nå politikken og realismen gå, det skal jo være en gledens dag!

Fedrelandet ja, og her er poenget mitt: Hva med Moderlandet? Jeg ser alle disse mennesker som feirer landet, men jeg ser at vi har ulik forståelse av hva som menes med landet.

Jeg tror de snakker om nasjonen Norge. Folkeidentiteten og menneskeverdenen, med alle dens lover og regler og retter og plikter. Retter og plikter som skal kunne gi oss et fungerende sammarbeid for en forutsigbar fremtid.

Jeg tenker selv på skogen, fjellet og havet. På jordas grøde som gir oss mat, på skogene som gir oss ren luft og varme. Der vi har våre røtter som skaper vår identitet.

Landet vi kaller Norge, Noreg, eller Nordvegen. Men ingen spør seg Nordvegen hvor, eller hvorledes dette navnet kom til. Hvem var det som seilte langs kysten, og hvor var de på vei?

Uansett, jeg tenker på Moderlandet, hun som gir oss alt vi trenger for et godt Liv; det friske vannet, luften, dyr og planter, ly, en plass å høre til. En plass å leve, forhåpentligvis i fred og velstand.

Joda, jeg syns det er vakkert at store grupper av mennesker ikler seg sine beste smil og humør og går ut sammen. Det gjør noe med oss alle at en så stor del av befolkningen er i feststemning. Det kollektive letner som en solskinnsdag etter regn og man får et annet samhold denne dagen – et samfunn.

Men jeg tenker også at noen meget sentrale og viktige er glemt. Litt som om at du inviterer til bursdag og ingen kommer bort for å gratulere deg med dagen.

Nasjoner kommer og nasjoner går. Grenser er flyktige. Folk lever og dør. Men generasjon etter generasjon etter generasjon er landet det samme.

Å, som jeg skulle ønske at noen av de festkledde rundt om denne dagen kunne gløtte bort på bjørkeriset, der det henger som en stille, skinnende ramme rundt korsede flagg. Gløtte bort og nikke anerkjennende. Et takk. Om ikke i ord, så i det minste én tanke. En takk for alt naturen gir, en takk for livet. Et gratulerer med dagen – jeg ser deg Moder Jord. Jeg tenker at du er viktig for oss.

Jeg skal iallefall det! For uten Landjorda og naturen er det ingen nasjon å feire. Og jeg tror blomsten stille smiler til oss når vi snakker til den. Hvor heldige vi er som får leve her!

Gratulerer med dagen! Gratulerer med livet!