17. mai 2026 – feirer vi fortsatt friheten?

Vi feirer fortsatt frihet, folkestyre og ytringsfrihet på 17. mai. Men stadig flere mennesker kjenner på en uro rundt utviklingen i samfunnet vårt. Har avstanden mellom folket og makten blitt større? Og tør vi fortsatt stille spørsmål i et samfunn som sier det er bygget på nettopp det?

Grunnloven var aldri ment for stille tider

Hvert eneste år fylles gatene av flagg, bunader, korpsmusikk og barnetog. Vi smiler til hverandre, roper «hurra», og kjenner på noe varmt og kjent inni oss. En følelse av tilhørighet. Av Norge. Av fellesskap.

Men kanskje er det mange som kjenner på noe mer i år.

En uro.

For samtidig som vi feirer frihet, folkestyre og rettigheter, sitter stadig flere mennesker med en følelse av at noe har forandret seg. At avstanden mellom folket og makten har blitt større. At tilliten slår sprekker. At det har blitt vanskeligere å stille spørsmål uten å bli plassert i bås.

Og kanskje er det nettopp derfor grunnloven føles viktigere enn på lenge.

For grunnloven ble ikke skrevet for tider uten uro. Den ble skrevet nettopp for tider der makt må tåle spørsmål.

Når mennesker begynner å trekke seg stille tilbake

Det er noe som har skjedd med debatten i samfunnet vårt.

Mange kjenner på det, selv om det er vanskelig å sette ord på. Ikke nødvendigvis fordi ytringsfriheten juridisk er borte – Norge er fortsatt et av verdens frieste land på papiret – men fordi det oppleves annerledes i praksis.

For hva hjelper retten til å si noe hvis mennesker føler at prisen for å bruke stemmen sin har blitt for høy?

Vi lever i en tid der alt skjer offentlig. Meninger blir analysert, skjermdumpet, delt og diskutert i et tempo mennesker aldri tidligere har levd med. Sosiale medier har gitt oss større mulighet til å uttrykke oss – men kanskje også større frykt for å gjøre det.

Mange har begynt å tie. Ikke fordi de ikke har tanker, men fordi de ikke orker konflikt, latterliggjøring eller å bli stemplet.

Det gjelder på begge sider av samfunnsdebatten.

Og når mennesker trekker seg stille tilbake fra samtalen, skjer det noe med demokratiet. For et folkestyre er avhengig av mer enn valg hvert fjerde år. Det er avhengig av levende samtaler, uenighet, refleksjon og mot til å stille spørsmål.

Folkestyre eller fjernstyring?

Det er også vanskelig å ignorere at mange føler at beslutninger flyttes lenger bort fra vanlige mennesker.

EU og EØS-debatten dukker stadig opp igjen. Ikke nødvendigvis fordi alle ønsker det samme svaret, men fordi flere begynner å spørre hvor mye innflytelse Norge egentlig har over egen utvikling.

Mange opplever at store avgjørelser tas langt unna folk flest. At politikken blir mer teknokratisk. Mer komplisert. Mer utilgjengelig.

Og kanskje er det nettopp der avmakten vokser.

For demokrati handler ikke bare om at noen stemmer på våre vegne. Det handler også om følelsen av å bli hørt. Om nærhet mellom folket og beslutningene som tas.

Når mennesker føler at stemmen deres ikke lenger betyr noe, begynner tilliten sakte å rakne.

Når tilliten til institusjonene svekkes

De siste årene har vi sett flere saker som har skapt sterke reaksjoner i befolkningen. Saker knyttet til politikere, internasjonale nettverk, maktpersoner og kongehuset har fått mye oppmerksomhet og skapt debatt.

Noen saker er dokumenterte og gransket. Andre er preget av spekulasjoner, rykter og sterke meninger. I en tid der informasjon sprer seg raskere enn noen gang, blir skillet mellom fakta, mistanke og følelsesstyrte reaksjoner ofte uklart.

Likevel er det én ting som er reell: følelsen mange sitter igjen med.

En følelse av at regler ikke alltid gjelder likt for alle. En følelse av at enkelte miljøer beskytter hverandre. En følelse av at vanlige mennesker blir møtt strengere enn personer med posisjon og nettverk.

Enten den følelsen er helt riktig eller ikke, må den tas på alvor. For tillit er selve bærebjelken i det norske samfunnet. Og tillit forsvinner ikke plutselig. Den slites gradvis ned når mennesker begynner å tvile på at systemene er rettferdige.

Derfor er åpenhet, kritisk journalistikk og granskning så viktig. Ikke for å rive ned samfunnet – men for å bevare det.

Et sunt demokrati tåler innsyn. Det tåler spørsmål. Det tåler at makt granskes.

Pressefrihet i en ny tid

Mange kjenner også på en uro rundt mediene.

Noen opplever at mediebildet har blitt smalere. At enkelte perspektiver slipper lettere til enn andre, og at viktige spørsmål noen ganger blir møtt med latterliggjøring fremfor nysgjerrighet.

Samtidig styres mye av informasjonen vi ser gjennom algoritmer, kommersielle interesser og globale plattformer. Det gjør det stadig vanskeligere for vanlige mennesker å vite hvem som former fortellingen — og hvorfor.

Vi lever i en tid der informasjon beveger seg raskere enn noen gang tidligere. Overskrifter konkurrerer om oppmerksomhet, konflikt skaper reaksjoner, og nyansene forsvinner ofte i støyen.

Når mennesker samtidig begynner å miste tillit til både medier, politikere og institusjoner, oppstår det lett uro, avstand og usikkerhet i samfunnet.

Og kanskje er det nettopp derfor åpenhet, kritiske spørsmål og frie samtaler er viktigere enn på lenge.

Frihet handler også om mot

Kanskje har vi tatt friheten litt for gitt.

Ikke fordi Norge har blitt et diktatur. Det har vi ikke. Men fordi frihet aldri bare handler om lover skrevet på papir. Frihet handler også om kultur, trygghet og tillit. Om følelsen av å kunne delta i samfunnet uten frykt.

Grunnloven ga oss rettigheter. Men det er mennesker som holder dem levende.

Ytringsfrihet eksisterer ikke bare fordi den står skrevet i loven. Den eksisterer når mennesker tør å bruke stemmen sin – og når samfunnet tåler at de gjør det.

Kanskje er det nettopp derfor mange kjenner så sterkt på ting nå. Fordi vi lever i en tid der verden går fortere, konfliktene blir større, og mange føler seg mindre betydningsfulle i møte med store systemer.

Men kanskje er løsningen mindre dramatisk enn vi tror.

Kanskje begynner det med noe så enkelt som å snakke sammen igjen. Lytte mer. Angripe mindre. Våge å være uenige uten å hate hverandre.

For et samfunn bryter ikke sammen først når mennesker mener forskjellige ting.

Det bryter sammen når mennesker slutter å se hverandre som medmennesker.

Hva slags Norge vil vi gi videre?

17.mai handler kanskje mer om dette nå enn noen gang før.

Ikke bare om historien bak oss – men om fremtiden foran oss.

For barna som går i tog i dag, skal en dag overta dette samfunnet. Og spørsmålet er ikke om de kommer til å møte utfordringer. Det vil de.

Spørsmålet er hvilket fundament vi gir dem.

Et samfunn der mennesker er redde for å stille spørsmål?
Et samfunn der tilliten sakte forsvinner?
Et samfunn der vi slutter å tro at stemmen vår betyr noe?

Eller et samfunn der demokrati fortsatt er levende. Der folkestyre betyr mer enn symboler. Der makt tåler innsyn. Der mennesker kan være uenige uten å bli fiender.

Kanskje er det nettopp dette vi egentlig feirer på 17. mai.

Ikke et perfekt land.

Men ideen om at frihet, verdighet og folkestyre er verdier som alltid må beskyttes, diskuteres og holdes levende.

For frihet forsvinner sjelden over natten.

Den blir borte litt etter litt når mennesker slutter å bry seg.

Og kanskje er det derfor det viktigste vi kan gjøre akkurat nå, ikke å rope høyest – men å våge å stille spørsmål, våge å lytte, og våge å delta.

For demokratiet er ikke noe vi har.
Det er noe vi hele tiden må være med på å holde levende.